Kunstnerens drøm

Oh yes, her kommer det -den første konkrete informasjonen om hvordan tedrinker lages, hvordan de smaker og eventuelle erfaringer til neste gang. (Det blir nok en neste gang.)

Kunstnerens te består altså av cognac og sjasminte. Den skal symbolisere respekt og evig vennskap, og sammen med tittelen utgjør dette tre fine stikkord som apellerer til min indre svadasvangre kvasikunstner. For mitt indre blikk balanserer jeg på gulvet i hybelen min, foran et stort, hvitt lerret, sammen med min nærmeste venn. Jeg har selvsagt alpelue på hodet, selvsagt en pensel i høyre hånd og enda mer selvsagt et glass med denne drinken i hånden. Vi blir sakte løsemiddelskadd av duften av oljemaling som svever gjennom rommet, mens vi nipper til drinkene våre og diskuterer respektfullt hverandres kunstneriske arbeid. Ja, denne tedrinken setter i gang indre visjoner og en frydefull følelse av genialitet.
Når jeg så inviterte nærme venner på tedrinkaften var dette selvsagt et naturlig valg å åpne med. Det kan også tydes av mine notater, som ble mer og mer utydelige og stadig mindre detaljerte utover kvelden - og etter at jeg ble introdusert for Whiskey tror jeg ikke jeg skrev et forstandig notat i det hele tatt. (Til gjengjeld finnes det mange "stivt ansikt. Hmmmm." og "Elsker Henne!!"kommentarer, samt endel artige skisser jeg tegnet med kull. Svært interessant.)
Men kunstnerens drøm fikk altså min fulle oppmerksomhet, upåvirket av alkoholens farer. Så - smakte det godt?

Nå er det slik at jeg aldri hadde gjort noe slikt før, ikke engang blandet vanlige drinker, og menyen jeg hadde rappet oppskriften fra hadde naturligvis ikke oppgitt blandingsforholdet. Jeg måtte derfor gjette meg til hvor mye alkohol og hvor mye te det skulle være, og jeg følte meg veldig på utrygg grunn. Denne blandingen smakte godt, men det kan altså være en helt annen drink enn den det skulle være, en slags Ellinors spesial for voksnesak. Det jeg vet, er at jeg blandet med et 1/6 forhold alkohol og sjasminte. Vi hadde trålet polet, men vært blind for alle cognacflasker, så jeg hadde endt opp med brandy i stedet, av pur nysgjerrighet. En av mine tegjester påsto at det var i samme gate og nesten det samme, bare produsert på forskjellige steder, og wikipedia overbeviste oss om at brandy var et tilgivelig alternativ.

Det ble veldig godt, og alle likte resultatet, også de av oss som var litt skeptisk til sterk alkohol i utgangspunktet. Alkoholsmaken var litt sterk, hvilket kanskje har å gjøre med blandingsforholdet og kanskje har med at sjasminte har en veldig mild smak i begynnelsen , jeg vet ikke. Sjasminsmaken gjorde seg gjeldende langt bak i ganen, så dette ble en drink som fylte hele munnen din med forskjellige smaker på samme tid. Drinken fikk en gyllenbrun farge som minnet om svart, lettrukket te, et resultat av den lyse sjasminteen og den ganske mørke brandyen. Alkoholsmaken gjorde seg mer gjeldende etterhvert, men sjasminsmaken forholdt seg som et bakteppe hele tiden. Er du glad i sjasminte, bør du definitivt prøve ut dette.

Såkalt grønn ape (og kanskje reker.)

Kjære, sporadiske lesere. Jeg nevnte gode teer på en ukjent tekafé i Oslo. Nå, etter å ha bladd litt i min kjære, skinninnbundne dagbok som inneholder dikt, personlige emotekster og teoppskrifter for å nevne noe, husker jeg hva de het, disse spennende, kinesiske teopplevelsene jeg hadde, og jeg husker stedet - hold dere fast - her kommer altså jungelreklame. Jeg drakk te på Tea Lounge, en internettkafé på Grünerløkka. Stedet var ikke verdens koseligste, men de hadde store vinduer mot gaten, gratis internett, sofakroker og en fantastisk og en smule elitistisk temeny, en form for lektyre tedronningen blir lykkelig av. I min omtalte skrivebok har jeg selvsagt skrevet ned alt jeg kunne tenke meg å ha bruk for, og nå er jeg villig - snill som jeg er - til å dele informasjonen med deg.

Vi tar det sakte, og vi begynner med Grønn Monkey. (Forferdelig språkblanding, jeg er enig i det.) Dette er visstnok, dersom jeg forsto temenyen rett, en spesiell type håndrullet, kinesisk te fra Fukienprovinsen sørøst i Kina. Teen plukkes i april - det vil si nettopp nå, mine venner - og er fantastisk god.
I koppen er den honninggul, omtrent, og den reflekterer lyset så du kjenner det i brystet. Jeg liker sånt. Når du så stikker hodet over koppen, når lukten deg - den har en frisk lukt som passer til fargen. Og så tar du den første slurken.
Det er vanskelig å beskrive smak, synes jeg. Denne hadde de kjente elementene av grønn te, du nærmest kjenner grønntonene i munnen. I tillegg hadde den en aroma som jeg er villig til å vedde på at passer nydelig til sjømat, sannsynligvis særlig krepsedyr, uten at jeg kan forklare hvorfor. Den hadde noe av den samme ettersmaken, kanskje, men uten på noe vis å bli vammel. I stedet vil jeg tro at å drikke dette til sjømat vil gjøre saltsmaken mildere og friskere - det er en teori jeg skal teste ut i sommer. Teen hadde lang ettersmak, forøvrig, midt i munnen. Jeg ble sittende og rulle med tungen lenge etter den første slurken.

te for voksne

Oppdatering! Og på tide, også. Jeg skal la være å love bot og bedring, for jeg følger neppe opp likevel, trass i årlige nyttårsforsett. Det jeg skal gjøre, derimot, er å fortelle dere om fortiden, teeksperimenter for voksne og fremtidens bloggposter. Jeg har laget tedrinker.

Jeg var i Oslo i fjor sommer. Hovedstaden har flere morsomme saker som andre byer i Norge ikke har, muligens fordi byen er større enn de fleste andre byer. Jeg somlet rundt meg selv, uten stedssans som jeg er, og lette etter tekafeer, for dem har jeg hørt så mye bra om. Jeg fant ikke dem jeg lette etter (nærmere bestemt et sted med jadekopper), men jeg fant, jeg fant! Jeg fant tedrinker.
En liten internettkafé i Oslo et sted hadde en spennende temeny full av uprøvde saker. De hadde kinesisk te til den store gullmedalje, og jeg rakk bare prøve to - spennende saker begge. Det er imidlertid ikke det dette skal handle om. Dette skal handle om den ene kolonnen de hadde i menyen sin, som besto av gøyale tetyper blandet med diverse former for voksenalkohol og med artige navn. For det meste var drinkene varme, og hadde dermed nok til felles med ordinær te til at jeg, min alkoholfobiske særing, våget å vurdere det. Dessuten hadde de så artige navn, og skulle visstnok symbolisere så mye gøy, at jeg nok måtte prøve - men på egenhånd. Ikke engang te gjør meg avslappet nok i forhold til alkohol til at jeg kan drikke det alene i Oslo.
Men ja, de hadde morsomme ting, og jeg svevet i sofakroken min. Aller artigst var "kunstnerens drøm", som skulle bestå av sjasminte, cognac og eventuelt sukker. Drinken skulle symbolisere evig vennskap og kreativitet, og jeg kjente hvordan tærne mine krøllet seg. I hodet mitt begynte det å forme seg en visjon om en tekveld hos meg, med mine nærmeste venner, hvor vi drakk tedrinker med ulik teprosent og jeg eksperimenterte med diverse alkoholformer jeg er nysgjerrig på. Jeg brukte en time på å skrive av oppskrifter, navn og egenproduserte ideer i min vakre, skinninnbundne dagboksak, mens jeg drakk mine kinesiske tekopper og smilte til personalet. Deretter gikk jeg på bruktbutikker og kjøpte bøker i gave til gode venner. Og så drakk vi mer te sammen.

Jeg inviterte til tefest hos meg ganske så med en gang jeg kom tilbake til Trondheim, lite og intimt med maks tre mennesker utenom meg selv. De tryggeste og fineste menneskene, som jeg kanskje kunne våge å slippe kontrollen med, ble invitert, og de beste av disse igjen fortalte meg med jevne mellomrom hvor mye de gledet seg til denne sosiale hendelsen. Jeg planla, la opp et mentalt budsjett over hvor mye og hva slags alkohol som skulle handles inn og kjente at jeg gledet meg/ gruet meg, for jeg blir nervøs ved tanken på å drikke noe sterkere enn te.
Tekvelden ble vellykket, selv om det skjedde tragedier samtidig på andre steder. (litt av selskapet måtte reise til en krisesituasjon klokken tre. Om natten, ja.) Jeg skrev notater for hver drink, og jeg smakte og smakte, prøvde å finne detaljer og holde tankene klare. (Jeg greide det til vi kom til Whiskyen, men det var så godt at jeg ble full.) Jeg skulle blogge om det etterpå, tenkte jeg,

og så kom dagen etterpå, og det var andre ting å gjøre.
Og dagen etter der igjen var det arbeidsdag og travelt.
Og dagen etter der igjen og dagen etter der igjen, til jeg plutselig fant meg selv veldig trist og utslitt på stuegulvet mitt, og jeg bestemte meg for at jeg nok måtte gjøre noe med depresjonen min likevel, for jeg fikk ikke gjort de tingene jeg ville gjøre.

Nå får jeg gjort de tingene jeg vil gjøre, stort sett, men min dårlige samvittighet for den stakkers tebloggen min har hindret meg i å fortelle dere om teeksperimentet mitt. Det skal endres på nå.
Lurer dere på hvordan sjasminte med cognac i smaker? Det vet jeg ikke ennå, for vi måtte bruke Brandy. Lurer dere på hvordan sjasminte med brandy smaker? Godt, selvsagt!
For fremtiden - men jeg vet ikke hvor langt inn i fremtiden, det gjenstår å se - kommer det beskrivelser av hvordan kunstnerens drøm smaker. Det kommer også fortellinger om te med andre voksne snaddersaker i, jeg nevner whiskey, baileys og rom, blant andre. Det er fremdeles noen jeg ikke har prøvd på ennå.

Denne, for eksempel, som dukket opp når jeg skulle se om sjasminteoppskriften fantes på nett. Denne skal prøves ut, for jeg eier en bitteliten cognacflaske fra taxfreebutikken i London.

Remy Martin Jasmine TeaJasmine tea is one of the most popular drinks in Asia - and this Rémy Martin long drink uses it chilled as an ingredient to complement the flavour of the V.S.O.P Ingredients:In a long drink glass over crushed ice: - 40ml Rémy Martin V.S.O.P. - 10ml Sugar syrup - Iced jasmine tea - Dash of fresh lemon juice - Slice of lemon as garnish Method: 1) Put the V.S.O.P., the sugar syrup and jasmine tea into the soda siphon. 2) Squirt the contents into a Collins glass with crushed ice and then add the lemon juice. 3) Stir and add a straw