Så dypt kan en engelskmann synke...

...når verden holder på å gå under.

I dag skal jeg blande ting jeg setter stor pris på hver for seg, sammen til en smørje i tebloggen. (Nei, jeg skal ikke blande melk, sitron og peppermyntete.) Jeg vil sitere Rupert Giles, verdens stiveste og tradisjonelle engelske innehaver av et skolebibliotek. Og fordi ikke alle tedrikkere er like ihuga Buffyfans som jeg er, og fordi ikke alle i verden øyeblikkelig vet hvem Rupert Giles er, trengs det kanskje en introduksjon.

Buffy the Vampire Slayer er tvserien om en seksten år gammel jente som blir uvalgt til å være den eneste i verden som kan kjempe mot demoner og vampyrer. Hun skal redde verden, med andre ord. Hun bor i Sunnydale, et lite og solfylt sted i Calefornia, men sjefene hennes er bosatt i England, og de blander seg stadig opp i arbeidet hennes. En del av det å være vampyrdreper, er at en får sin helt private trener og opplærer i kunsten å kverke vampyrer. Rupert Giles er denne personen for Buffy, og opp gjennom syv sesonger vokser det et nydelig far/datterforhold mellom dem som gjør en varm langt inn i hjertet. Men, dette er en digresjon av dimensjoner, jeg skulle slett ikke snakke om hvor flott Buffy er. De har jeg allerede gjort.

Poenget er at Giles er brite til fingertuppene. Anthony Head, som spiller den godeste Giles, er også brite til fingertuppene, og han mestrer Giles' stivhet til fulle. Og så har du den replikken som jeg egenlig hadde tenkt å sitere til dere i dag. I sesong tre, mens de står over en kjempekrise der verden holder på å bli slukt av en kjempedemon, r prøver noen velmenende å roe ned hans noe stressede nerver. Og Giles svarer kort og kontant, meget utypisk og meget treffende:

"Tea is soothing. I wish to be tense"

Midt i eksamensperioden kan jeg identifisere meg med demoner som sluker verden, og det stresset dette må medføre.

julens kaféstunt

Landets mest spenstige kafekjeden finner du tre steder i landet; en i Bergen, tre i Trondheim og en på Jessheim (av alle steder.) Nå er ikke Dromedar mitt førstevalg når det gjelder kafé, jeg foretrekker kafeer som utgir seg for å være en koselig stue, og dromedarkafeer pleier å mangle de dype sofaene, det varme og dempede lyset, de intime bordene og det søte kakeutvalget. Til gjengjeld har de som regel behagelige barkrakker, stilfulle, rene farger og ikke minst, de har et imponerende kaffeutvalg. I tillegg til å ha en stor andel av økologiske varer, har de melkevarianter både til veganere og melkeintolerante, og baristaene er usedvanlig godt trent i kaffekunst. De selger mange former for fantastisk god svart kaffe, både i kopp og i pose, og, hvilket jeg skal skrive om nå, de pleier å ha de mest kreative og nyskapende kaffevariantene.

Høst og vintermenyen deres i år inneholder åtte forskjellige varme drikker, som alle sammen stort sett beveger seg mellom kakao og kaffe. Èn av drikkene som tilbys denne høsten er imidlertid en kombinasjon av te og kaffe. Jeg måtte selvsagt prøve den ut.

Dromedar har kalt denne drikken nøyaktig det den er, kaffe- te. Den inneholder sterk te av earl grey med blå blomst, ekspressokaffe og pisket fløtemelk. På dromedar lages en kopp med en dobbel espresso og førti cl sterk te, fordi espressosmaken er ganske dominerende. Med andre ord lages denne omtrentlig to deler te til en del kaffe, og deretter så mye melkeskum du vil ha. Dromedar serverer kaffe – teen sin i runde, hvite kaffekopper, og dette gir jeg dem pluss for: jeg liker en kafé som fremdeles forstår verdien av å servere te, kaffe eller kakao i rund kopp. (Te i glass gjør meg utilpass.)

Altså:
1 del dobbel espresso
2 deler Earl Grey (med blomst, tydeligvis)
Masse melkeskum

Som kjent er lukt en viktig del av en smaksopplevelse, og denne drikken lukter mye. Det første en merker er lukten av kaffe, som er tydelig. Hvis en lukter nøye etter merker en også et snev av bergamott. Det var en god lukt, men jeg ble litt skeptisk av at kaffelukten var så dominerende. God te skal lukte mye, den også. Så jeg smakte på den.

Og ble gledelig overrasket. I første øyeblikk smaker det nemlig mest av earl Grey, men en slags dypere og rundere smak enn vanlig. Deretter kommer en ny smak, som er helt tydelig kaffe. Det artigste kommer idet du svelger, for da blander de to smakene seg sammen og det blir plutselig veldig tydelig hva dette er: kaffe – te.
Dette er en veldig merkelig og ikke minst, en veldig mektig form for te. Jeg var halvveis ned i koppen da jeg merket at jeg hadde drukket det som te, og at jeg nå måtte senke farten jeg drakk i, hvis jeg skulle få i meg alt – som om jeg drakk espresso. Etter hvert som du kommer ned i koppen, merkes nemlig espressodelen sterkere, og den kan helle mot å bli sur – men gjør andelen melk at smaken for det meste er dominerende søt.

I all sannhet er dette mer enn bare kaffe og te, i alle fall på Dromedar. Du får nemlig sjokoladestrøssel på toppen, hvilket fører til at når du har drukket halve koppen, får espressokaffen et hint av sjokolade, enda mer å erte smaksløkene med. Dette er utvilsomt den artigste kaffeformen jeg har smakt på lang, lang tid, og det er en spennende vri på te. Jeg ville ikke direkte anbefale den hvis du ikke liker kaffe, men hvis du – som meg – er enten glad i en av dem og liker den andre, eventuelt er like glad i begge, anbefaler jeg å prøve dette. Det var, i mangel på bedre ord, direkte spennende.

rød te, helnorsk versjon med tropisk vri

Her om dagen skulle jeg få tebesøk, og ettersom besøket skulle foregå på kveldingen en gang, og flertallet av de besøkende er aller mest glad i fruktteer, tenkte jeg at jeg skulle eksperimentere med nye saker.

Jeg fant frem pakken min med nypete. Nypete er sånt som du egentlig burde lage gratis, ved å plukke dem modne, røde og pene på sensommeren. Visste du for eksempel at nyper er det fruktbæret i Norge som inneholder mest Cvitamin? Det er med andre ord glupt å drikke nypete på høsthalvåret, og det er lurt å skaffe dem gratis fra alle de diverse nyperosebuskene som vokser rundt om i August. Deretter kan en dele dem opp i biter og helst fjerne de irriterende lusenøttene i midten, tørke dem en stund i ovn på aller, aller laveste varme og deretter knuse dem opp i passende størrelse i en morter - alternativt en sånn derre kjøkkenmaskin.
I år var jeg lat, og plukket lite nyper. Til gjengjeld reiste fine venner av meg til India, og overlot hele sin tesamling til meg, deriblant enorme mengder nypete - hvilket kan ha sammenheng med min latskap hva angår nypeslang. I alle fall - jeg plukket frem min pakke med Confecta Nypete, valgte meg ut to gassbindposer og slapp dem ned i en og en halv liter kaldt vann. Nypete skal helst trekke ganske lenge, opptil et kvarters tid, for å få skikkelig fin rødfarge, rund og veldig syrlig smak. Men dere kjenner meg, og lar jeg noensinne te være bare te?
Når nypeteen var godt gjennomvåt, fisket jeg frem noen poser med Lipton Mangote, som jeg prøver å bli kvitt. Denne teen lukter fantastisk og smaker ikke fullt så godt, men i riktige blandinger er den flott. Riktignok har den en base av svart te, og er derfor ikke helt beregnet på kveldsteer, men i små doser er det ingen fare. Jeg slipper en til to poser mangote i blandingen, og rører litt rundt. Deretter varmer jeg langsomt opp som jeg pleier. Når det nærmer seg kokepunktet rører jeg rundt igjen, og hva tror en! Fargen er nydelig, og det lukter nypemango i hele kjøkkenet.
Etter kanskje ti minutter like under kokepunktet trekker jeg tekjelen av platen og heller i varm tekanne. Te til servering.

Teen ble syrlig, på grensen til sur, men med honning ble den syrlig, rund og veldig god. Mhm, dette er måten å kombinere nypete og mango. Neste gang tror jeg kanskje jeg skal prøve nypete med ferske mangobiter, og se hva en får da.