Landets mest spenstige kafekjeden finner du tre steder i landet; en i Bergen, tre i Trondheim og en på Jessheim (av alle steder.) Nå er ikke Dromedar mitt førstevalg når det gjelder kafé, jeg foretrekker kafeer som utgir seg for å være en koselig stue, og dromedarkafeer pleier å mangle de dype sofaene, det varme og dempede lyset, de intime bordene og det søte kakeutvalget. Til gjengjeld har de som regel behagelige barkrakker, stilfulle, rene farger og ikke minst, de har et imponerende kaffeutvalg. I tillegg til å ha en stor andel av økologiske varer, har de melkevarianter både til veganere og melkeintolerante, og baristaene er usedvanlig godt trent i kaffekunst. De selger mange former for fantastisk god svart kaffe, både i kopp og i pose, og, hvilket jeg skal skrive om nå, de pleier å ha de mest kreative og nyskapende kaffevariantene.
Høst og vintermenyen deres i år inneholder åtte forskjellige varme drikker, som alle sammen stort sett beveger seg mellom kakao og kaffe. Èn av drikkene som tilbys denne høsten er imidlertid en kombinasjon av te og kaffe. Jeg måtte selvsagt prøve den ut.
Dromedar har kalt denne drikken nøyaktig det den er, kaffe- te. Den inneholder sterk te av earl grey med blå blomst, ekspressokaffe og pisket fløtemelk. På dromedar lages en kopp med en dobbel espresso og førti cl sterk te, fordi espressosmaken er ganske dominerende. Med andre ord lages denne omtrentlig to deler te til en del kaffe, og deretter så mye melkeskum du vil ha. Dromedar serverer kaffe – teen sin i runde, hvite kaffekopper, og dette gir jeg dem pluss for: jeg liker en kafé som fremdeles forstår verdien av å servere te, kaffe eller kakao i rund kopp. (Te i glass gjør meg utilpass.)
Altså:
1 del dobbel espresso
2 deler Earl Grey (med blomst, tydeligvis)
Masse melkeskum
Som kjent er lukt en viktig del av en smaksopplevelse, og denne drikken lukter mye. Det første en merker er lukten av kaffe, som er tydelig. Hvis en lukter nøye etter merker en også et snev av bergamott. Det var en god lukt, men jeg ble litt skeptisk av at kaffelukten var så dominerende. God te skal lukte mye, den også. Så jeg smakte på den.
Og ble gledelig overrasket. I første øyeblikk smaker det nemlig mest av earl Grey, men en slags dypere og rundere smak enn vanlig. Deretter kommer en ny smak, som er helt tydelig kaffe. Det artigste kommer idet du svelger, for da blander de to smakene seg sammen og det blir plutselig veldig tydelig hva dette er: kaffe – te.
Dette er en veldig merkelig og ikke minst, en veldig mektig form for te. Jeg var halvveis ned i koppen da jeg merket at jeg hadde drukket det som te, og at jeg nå måtte senke farten jeg drakk i, hvis jeg skulle få i meg alt – som om jeg drakk espresso. Etter hvert som du kommer ned i koppen, merkes nemlig espressodelen sterkere, og den kan helle mot å bli sur – men gjør andelen melk at smaken for det meste er dominerende søt.
I all sannhet er dette mer enn bare kaffe og te, i alle fall på Dromedar. Du får nemlig sjokoladestrøssel på toppen, hvilket fører til at når du har drukket halve koppen, får espressokaffen et hint av sjokolade, enda mer å erte smaksløkene med. Dette er utvilsomt den artigste kaffeformen jeg har smakt på lang, lang tid, og det er en spennende vri på te. Jeg ville ikke direkte anbefale den hvis du ikke liker kaffe, men hvis du – som meg – er enten glad i en av dem og liker den andre, eventuelt er like glad i begge, anbefaler jeg å prøve dette. Det var, i mangel på bedre ord, direkte spennende.
Showing posts with label julete. Show all posts
Showing posts with label julete. Show all posts
Thursday, November 26, 2009
Monday, December 24, 2007
nesten tekonkurranse
Hver jul dukker det frem en lang rekke med "eksklusive" juleteer, som alle inneholder mer eller mindre de samme ingrediensene. Teene mikser mellom mandler, eplebiter, nellik, kanel, kardemomme og, hvis produsenten er vågal og spenstig, litt pepper, og en får en lang rekke juleteer som til forveksling likner hverandre, og som alle får kreative navn som "julete" eller "adventste", eller hvorfor ikke julekos?
I år hadde jeg planer om å lage en offisiell oversikt over de beste juleteene, og jeg har følgelilg gått til innkjøp av alle de tre juletetypene Trondheims tebutikk hadde å by på. I tillegg sammenliknes disse tre med adventsteen den samme butikken har solgt de siste par ukene, samt en pose med bengalsk blanding som, om en skal dømme etter innholdet, er nesten identisk med diverse andre, og en pose av ukjent opprinnelse med roibushjulete.
Den bengalske teen består av bare de overnevnte krydderne, muligens med en overvekt av nellik, blandet ut i svart te. krydderblandingen gjør at denne teen blir først og fremst litt for skarp i smaken. Det kan selvsagt mildnes med melk, men dette er ikke en te som passer til melk - tvert i mot, den skal brenne litt på tungen. Hovedproblemet er at den ikke er søt nok, den er skarp på tungen, men mangler den runde søtheten som bør ligge bak enhver god, skarp te. Om jeg skulle gi en terningkast? Esj, jeg gjør ikke sånt.
Den svarte teen til tehuset besto av svart te, kanel, kardemomme og litt mandler - den var god, men litt bitter, og dessuten går den i nesten motsatt felle av den bengalske teen - den blir for tam. Det er rett og slett for lite krydder, og heller ikke her var krydderne helt riktig balansert i forhold til hverandre - jeg savnet en mer utpreget kanelsmak, og kanskje mer eplebiter - i hvert fall savnet den både den søte grunntonen og den syrlige undertonen som bør prege en god julete. For all del, jeg foretrekker denne fremfor mye annet jeg har prøvd, men den perfekte julete er det likevel ikke.
I år har tebutikken forsøkt å gjøre alle til lags, og i en vakker, blå innpakning fant en den svarte teens grønne motsetning. Denne besto av tilnærmet de samme krydderiene, men fordelt i grønn te. Dette fungerte temmelig bra, og om en foretrekker teen grønn ville jeg anbefale denne. Avrundet, mild smak av grønne blader, mens krydderiene gir akkurat den riktige spissen som gjør den interessant. Ikke akkurat det jeg ville servere etter en tung julemiddag, men som tilbehør i juletiden er den super.
Tebutikkens siste alternativ var en pose med fruktte, og jeg er på ingen måte overbegeistret for fruktteer. Denne besto, ingen overraskelse, av eplebiter og litt krydder, og den var helt grei - ingen store smaksopplevelser, verken på godt eller vondt, men absolutt noe å servere helsefolk som vil erstatte klassisk bærte. Kanskje litt sur i lengden, dersom den ble trukket for lenge, men det gjelder omtrent alle epleteer, og den fungerte utmerket med litt søtningsmiddel i.
Årets definitive suksess faller på den siste, nemlig roibushteen. Denne ble funnet i min bestemors skuff, og jeg har følgelig ingen anelse hvor en får tak i mer. (Jeg ville forsøkt på "herskap og tjenere" i Bergen, de er flinke på roibush, og en kan jo alltids tipse tebutikken i Trondheim - de fikser mye bra te på bestilling.) Den inneholder rød busk, store, skallfrie mandelbiter, litt epleskall og ganske små kanelbiter, og det er stort sett det. Hvem det enn er som har laget denne i utgangspunktet,de fortjener skryt for å kjenne krydderets begrensning og ikke bare dens muligheter. Slik situasjonen er nå, kan en kanskje mikse den selv om en ikke får tak i den andre steder.
Så, hvorfor er denne teen så fantastisk?
for det første, den har alle smaker den skal ha. På en helt jevn og ganske mild basis av roibush finner vi en overtone av noe litt syrlig og mest godt - kanel - men en gjenkjenner ikke kanelsmaken helt med det samme. I tillegg kommer mandlene og gjør teen søtere enn vanlig roibushte, uten at det blir vammelt eller tamt, slik det ofte blir i svart te som forsøker det samme. I tillegg er den jo faktisk vel så sunn som noen andre alternativer, koffeinfri og god for fordøyelse som den er, og ikke minsst har den finest farge av alle. Teen blir dypt rød i koppen, og i likhet med all roibushte er den umulig å gjøre bitter. Det betyr også at det nesten er umulig å ha for mye krydder i, for bitterheten og skarpheten som krydder fører med seg, blir jevnet ut av roibushsmaken.
Og en kan drikke den når som helst. Denne ville passe perfekt etter et svært julemåltid, men den fungerer ypperlig som frokostte hver morgen også. Lenge leve allsidige teideer!
Akk, ja.
I år hadde jeg planer om å lage en offisiell oversikt over de beste juleteene, og jeg har følgelilg gått til innkjøp av alle de tre juletetypene Trondheims tebutikk hadde å by på. I tillegg sammenliknes disse tre med adventsteen den samme butikken har solgt de siste par ukene, samt en pose med bengalsk blanding som, om en skal dømme etter innholdet, er nesten identisk med diverse andre, og en pose av ukjent opprinnelse med roibushjulete.
Den bengalske teen består av bare de overnevnte krydderne, muligens med en overvekt av nellik, blandet ut i svart te. krydderblandingen gjør at denne teen blir først og fremst litt for skarp i smaken. Det kan selvsagt mildnes med melk, men dette er ikke en te som passer til melk - tvert i mot, den skal brenne litt på tungen. Hovedproblemet er at den ikke er søt nok, den er skarp på tungen, men mangler den runde søtheten som bør ligge bak enhver god, skarp te. Om jeg skulle gi en terningkast? Esj, jeg gjør ikke sånt.
Den svarte teen til tehuset besto av svart te, kanel, kardemomme og litt mandler - den var god, men litt bitter, og dessuten går den i nesten motsatt felle av den bengalske teen - den blir for tam. Det er rett og slett for lite krydder, og heller ikke her var krydderne helt riktig balansert i forhold til hverandre - jeg savnet en mer utpreget kanelsmak, og kanskje mer eplebiter - i hvert fall savnet den både den søte grunntonen og den syrlige undertonen som bør prege en god julete. For all del, jeg foretrekker denne fremfor mye annet jeg har prøvd, men den perfekte julete er det likevel ikke.
I år har tebutikken forsøkt å gjøre alle til lags, og i en vakker, blå innpakning fant en den svarte teens grønne motsetning. Denne besto av tilnærmet de samme krydderiene, men fordelt i grønn te. Dette fungerte temmelig bra, og om en foretrekker teen grønn ville jeg anbefale denne. Avrundet, mild smak av grønne blader, mens krydderiene gir akkurat den riktige spissen som gjør den interessant. Ikke akkurat det jeg ville servere etter en tung julemiddag, men som tilbehør i juletiden er den super.
Tebutikkens siste alternativ var en pose med fruktte, og jeg er på ingen måte overbegeistret for fruktteer. Denne besto, ingen overraskelse, av eplebiter og litt krydder, og den var helt grei - ingen store smaksopplevelser, verken på godt eller vondt, men absolutt noe å servere helsefolk som vil erstatte klassisk bærte. Kanskje litt sur i lengden, dersom den ble trukket for lenge, men det gjelder omtrent alle epleteer, og den fungerte utmerket med litt søtningsmiddel i.
Årets definitive suksess faller på den siste, nemlig roibushteen. Denne ble funnet i min bestemors skuff, og jeg har følgelig ingen anelse hvor en får tak i mer. (Jeg ville forsøkt på "herskap og tjenere" i Bergen, de er flinke på roibush, og en kan jo alltids tipse tebutikken i Trondheim - de fikser mye bra te på bestilling.) Den inneholder rød busk, store, skallfrie mandelbiter, litt epleskall og ganske små kanelbiter, og det er stort sett det. Hvem det enn er som har laget denne i utgangspunktet,de fortjener skryt for å kjenne krydderets begrensning og ikke bare dens muligheter. Slik situasjonen er nå, kan en kanskje mikse den selv om en ikke får tak i den andre steder.
Så, hvorfor er denne teen så fantastisk?
for det første, den har alle smaker den skal ha. På en helt jevn og ganske mild basis av roibush finner vi en overtone av noe litt syrlig og mest godt - kanel - men en gjenkjenner ikke kanelsmaken helt med det samme. I tillegg kommer mandlene og gjør teen søtere enn vanlig roibushte, uten at det blir vammelt eller tamt, slik det ofte blir i svart te som forsøker det samme. I tillegg er den jo faktisk vel så sunn som noen andre alternativer, koffeinfri og god for fordøyelse som den er, og ikke minsst har den finest farge av alle. Teen blir dypt rød i koppen, og i likhet med all roibushte er den umulig å gjøre bitter. Det betyr også at det nesten er umulig å ha for mye krydder i, for bitterheten og skarpheten som krydder fører med seg, blir jevnet ut av roibushsmaken.
Og en kan drikke den når som helst. Denne ville passe perfekt etter et svært julemåltid, men den fungerer ypperlig som frokostte hver morgen også. Lenge leve allsidige teideer!
Akk, ja.
Monday, November 5, 2007
flytende middag
Det skulle være en kjent sak at jeg er tilhenger av å blande te. Som regel blander jeg te med stort hell, jeg bruker nesen og det jeg husker om spennende smaker og vips har en nye, spennende teer til alle formål.
Her om dagen blandet jeg imidlertid en te som ikke slo helt heldig ut. Jeg blandet en te med de vanlige basisingrediensene, deriblant vaniljete, mynte og earl Grey. Men ettersom vi nærmer oss julen og jeg er til tider i julestemning - i tillegg til å være oppspist av Bollywood - blandet jeg også i en del indisk Chaite - svart te med massevis av krydder i, og ettersom vi snakker tebutikkte betyr krydder hele kardemommefrø, kanelbiter, tørket ingefær og annet nam, skikkelig krydder med andre ord. Deretter ville jeg gjøre en spennende vri, tilsette enda mer julestemning, og jeg blandet i en del lapsang, den røykte, kinesiske teen som alltid får en til å tenke på peiskos. Jeg blandet også inn en miniliten del av Keemun, den fine, grønne teen jeg fikk av Sondre M. K. for noen uker siden, men akkurat denne ingrediensen tror jeg ikke var så veldig utslagsgivende - det var nok lapsang og chai som utgjorde forskjellen.
Jeg blandet alt med melk, selvsagt, jeg blandet til og med litt krydder i melken for å lage en vri på "te latte", som jeg hører skryt om alle steder. Deretter serverte jeg min venn Silje og vår felles venn Cathrine fra Bergen, skjenker meg selv en kopp og aner fred og ingen fare.
Frem til to minutter senere, da Silje konstanterer følgende faktum:
"Denne teen smaker pølse."
Naturlig nok satt denne konstanteringen meg litt ut av fatning, men etter noen smaksprøver måtte jeg gi henne rett. Særlig da hun, etter å ha gravd litt i bakhodet, kom på at det ikke bare smakte pølse, men nærmere bestemt røkt middagspølse.
Unødvendig å si at jeg måtte fikse litt på teen, og at akkurat denne julestemningen kommer jeg til å unngå i fremtiden. Men det er jo litt kjekt å være Willy Wonka i noen sekunder, om enn uvitende. Dessuten ble jeg spent - tror dere jeg med tiden kan lage alle matretter i flytende form? Te til alle formål, bokstavelig talt?
Her om dagen blandet jeg imidlertid en te som ikke slo helt heldig ut. Jeg blandet en te med de vanlige basisingrediensene, deriblant vaniljete, mynte og earl Grey. Men ettersom vi nærmer oss julen og jeg er til tider i julestemning - i tillegg til å være oppspist av Bollywood - blandet jeg også i en del indisk Chaite - svart te med massevis av krydder i, og ettersom vi snakker tebutikkte betyr krydder hele kardemommefrø, kanelbiter, tørket ingefær og annet nam, skikkelig krydder med andre ord. Deretter ville jeg gjøre en spennende vri, tilsette enda mer julestemning, og jeg blandet i en del lapsang, den røykte, kinesiske teen som alltid får en til å tenke på peiskos. Jeg blandet også inn en miniliten del av Keemun, den fine, grønne teen jeg fikk av Sondre M. K. for noen uker siden, men akkurat denne ingrediensen tror jeg ikke var så veldig utslagsgivende - det var nok lapsang og chai som utgjorde forskjellen.
Jeg blandet alt med melk, selvsagt, jeg blandet til og med litt krydder i melken for å lage en vri på "te latte", som jeg hører skryt om alle steder. Deretter serverte jeg min venn Silje og vår felles venn Cathrine fra Bergen, skjenker meg selv en kopp og aner fred og ingen fare.
Frem til to minutter senere, da Silje konstanterer følgende faktum:
"Denne teen smaker pølse."
Naturlig nok satt denne konstanteringen meg litt ut av fatning, men etter noen smaksprøver måtte jeg gi henne rett. Særlig da hun, etter å ha gravd litt i bakhodet, kom på at det ikke bare smakte pølse, men nærmere bestemt røkt middagspølse.
Unødvendig å si at jeg måtte fikse litt på teen, og at akkurat denne julestemningen kommer jeg til å unngå i fremtiden. Men det er jo litt kjekt å være Willy Wonka i noen sekunder, om enn uvitende. Dessuten ble jeg spent - tror dere jeg med tiden kan lage alle matretter i flytende form? Te til alle formål, bokstavelig talt?
Subscribe to:
Posts (Atom)
