Den perfekte godnatt-te

I slutten av juli ble jeg introdusert for en ny urtete som med et brak utkonkurrerte både kamilleblomster og myntete. Jeg oppdaget lindeblomst.

Fra før visste jeg at lindetrær er magiske skapninger som nesten aldri dør, selv vedkubber kan finne på å spire. Men ikke før i sommer ble jeg klar over at lindetrær også gir blomster som kan brukes til te. 
Te trukket på kamilleblomster er kjent for  å være beroligende, blant andre ting. I følge mine kilder inneholder lindeblomster naturlig antipsykotiske stoffer, som betyr at te trukket på disse blomstene er den perfekte kveldsdrikk. To kopper med te før sengetid, og hodet fylles av varmt mørke og rolige tanker. Ikke en gang kamillete har like god effekt, i alle fall ikke på meg.

Tørket lindeblomst er små og litt knudrete blomster, beige i farge. De skal gjerne trekke lenge. Teen får en lys, gyllengul farge, lysere enn for eksempel te trukket på kamilleblomst. Smaken er også mild og ganske søt. Hvis du ikke liker urtete med umamismak, bør du blande den ut med andre og litt skarpere urter, som for eksempel kamille, lavendel eller rosmarin.

Jeg har prøvd ut litt ulike kombinasjoner, med en blanding av kamille og lindeblomst som base. Den varianten jeg har endt opp med er en blanding av mye forskjellig, og den gir en fin balanse mellom mildt, søtt og litt skarpt.  Jeg har fått de fleste ingrediensene enten fra den lokale matbutikken eller fra TGR, av alle steder - de har poser med urter til femten kroner. Lindeblomstte får du på de fleste helsekostbutikker, men her koster den mer enn du har råd til. Hvis du derimot er heldig og bor i nærheten av en "innvandrersjappe", er sjansen stor for at de har kjempebillig lindeblomstte i små, gjennomsiktige plastlommer. Spør deg frem!

2/6 kamilleblomst
2/6 lindeblomst
1/6finmalt mynte
litt lavendel
bittelitt karve
noen biter hel kanelstang for søt smak (Kanel kan byttes ut med ørlite vaniljestang, eventuelt sløyfes. Prøv med honning!)

Det neste steget er å prøve denne teen sammen med Legevendelrot, men det har jeg ikke fått tak i ennå. Det får bli neste sommers innhøstingsprosjekt.

søte røtter fra helios

De siste ukene har jeg eksperimentert med noen gulbrune, forvridde kvister fra liten heliosboks merket "Lakrisrot". Den opprinnelige planen var inspirert av "Lacerol Extreme!", som har lansert den nye smaken "bringebær/lakris" - jeg tenkte jeg skulle prøve meg frem og lage bringebærte med lakrisrotundertoner. Jeg har fremdeles ikke funnet den perfekte oppskrift ennå, men jeg jobber med saken; jeg har fremtidshåp.

Men om bringebærteen min ikke er helt klar ennå har jeg likevel noen oppskrifter å dele med dere. Jeg har nemlig brukt lakrisrot i flere andre tetyper, noenganger med glimrende resultat.

Kamillete er godt for så mangt. Dersom du er en av dem som drikker kamillete, enten det nå er fordi du trenger å slappe av, fordi du vil slippe sterke menstruasjonssmerter eller fordi det smaker godt, vil jeg oppriktig anbefale deg å gå til innkjøp av en sånn heliospakke med lakrisrot. Ved tilberedning av en kopp kamillete trenger du en pose kamillete/en tskje kamilleblomst, kanskje tre forvridde lakrisrotkvister og ellers kokt vann i koppen. Denne teen er forøvrig fantastisk å servere dersom du skulle ha gjester ut på kvelden, for den er søt, koffeinfri og alle jeg har servert den til har likt den, så du vil kanskje vurdere å lage mer. Til en hel kanne med kamillete trenger du;

to, tre poser med kamillete kjøpt på butikken/
omtrent tre spiseskjeer kamilleblomst plukket ved et busstopp
en tskje lakrisrot (og faktisk, dette holder! Lakrisrot er drøy.)
Omtrent en liter kokende vann.
'
La dette trekke i noen minutter, kanskje tre, fem. Kamille er en urt, så du kan med fordel trekke lenge, men i løpet av de første fem minuttene vil du ha en gulgyllen tedrikk som har en hel rekke positive egenskaper. Den store forskjellen lakrisrot vil gjøre er at den fungerer som et slags naturlig søtningsstoff. Den første smaken du kjenner er umiskjennelig kamille, som seg hør og bør. Smaken av kamille kjennes først og fremst langt fremme i munnen, midt på tungen omtrent. Hvis du kjenner godt etter merker du allerede lakrisroten her, langt bak og gjemt under kamillesmaken. Det er likevel først etterpå, et sekund eller to etter at du svelger, at lakrisroten kommer fullt frem. Smaken av lakrisrot er veldig søt, og den passer perfekt inn sammen med ettersmaken av kamille, som ellers kan bli litt besk. Sammen med lakrisrot blir smaken heller jevn og balansert, særlig når du tar neste slurk, og ettersmaken av lakrisrot blander seg med kamillen. Du ender opp med å drikke hele tekoppen uten helt å merke det.

Merk deg at kamillete gjerne har smaksforskjeller alt etter hvilket merke du bruker. Noen merker, for eksempel liptons kamillete er veldig mild, mens for eksempel kamilleteen fra Confecta har temmelig skarp, bitter smak. Lakrisrot er særlig genialt i de mer skarpe kamilleteene, ettersom den avbalanserer og fungerer som mer naturlig og umerkelig søtningsstoff enn for eksempel honning.

Safran - en åpenbaring

Jeg har et nytt favoritttekrydder. Sørgelig nok er det også verdens dyreste krydder, men det får ikke hjelpe, jeg er tilbøyelig til å si det er verdt prisen. Jeg snakker selvsagt om safran. Jeg snakker om et krydder som er skarpt, bittersøtt og varmende, med en smak som kan minne om honning, men som slett ikke er det. Jeg har hatt en bitteliten eske med safran i kjøkkenskapet, og nå har jeg prøvd det ut.

Visste du at safran er blomsterarrene til en spesiell krokusplante? Og den kan brukes til langt, langt mer enn originale lussekatter! Safran er bra mot høyt blodtrykk og høyt kolesterol, det hjelper mot blodmangel, gikt og revmatisme, det åpner luftveiene samt det er bra for fordøyelsen din. Det fungerer som smertelindrende og som et afrodisiak - det er rett og slett ikke ende på alt safran er godt for. Det eneste er at jeg er litt skeptisk til safran som kur på hysteri og frigiditet, to eksempler på klassiske kvinnesykdommer. Derimot, for å veie opp for det lille sidesparket, på alle mammasider som florerer det store nett er det satt opp store varselskilt om hvor abortfremkallende det kan virke. Der er det om å gjøre å ikke røre safran, men jeg blir enda mer sympatisk rettet - jeg har sansen for gamle og solidariske kjerringråd på akkurat det feltet.
Mammaene kan ha et lite poeng, dog - safran er mildt narkotisk, og kan være giftig i store doser. Heldigvis er sjansen for at du får i deg for mye av verdens dyreste krydder heller liten, men du er herved advart.

Jeg mikset min egen blanding, selvsagt. Safran er tross alt temmelig dyrt, dessuten smaker det aller best som en underliggende bismak, i kombinasjon med andre og mer lettilgjengelige krydder. Merk at du trenger veldig lite safran for å få denne effekten, det er et dyrt, men drøyt krydder. Jeg blandet

en bitteliten klype safran
en ts, rosmarin
tre,fire nellik
litt kanel
og en klype peppermynte.

Jeg blander alt i en kopp, og heller kokende vann langsomt over. Denne teen blir bedre jo lenger den trekker, og etter en ti minutters tid vil uansett omtrent alt krydderet synke til bunns. (Det er lov å bruke en tesil i likhet med de fleste andre.) I løpet av disse minuttene vil teen få en dyp rødgyllen farge.
Resultatet er en åpenbaring for smaksløkene. Teen lukter som en av de beste yogiteene, skarp, spennende og krydret med ting du vanligvis ikke gjenkjenner - men her har du jo blandet dem selv, så her har du en anelse.
Den første slurken - først er det mest søtt, en slags varm og temmelig jevn sødme i munnen når du svelger. Deretter kjenner du nelliken, som gjør at det brenner bittelitt midt på tungen, akkurat nok til at du kjenner at du drikker en te med krydder i. Og deretter! Da, når du har kjent litt på den jevne, varme smaken, den litt brennende nelliksmaken - da kjenner du snevet av peppermynte, som kjøler deg litt ned. Peppermyntesmaken varer ikke så lenge, den glir langsomt ut i en versjon av den første smaken - som er smaken av safran.

Dette er en tilnærmet perfekt vinterte, og jeg er villig til å vedde min beste tekanne på at den fungerer ypperlig med honning. Jo lenger ned i koppen du kommer, jo sterkere kjenner du safransmaken, men den blir aldri påtrengende eller ubehagelig. Derimot kjenner du teen varme langt ned i halsen, og dette er mektig te, du kan bruke lang, lang tid på en kopp, og hver slurk er en nytelse.

julens kaféstunt

Landets mest spenstige kafekjeden finner du tre steder i landet; en i Bergen, tre i Trondheim og en på Jessheim (av alle steder.) Nå er ikke Dromedar mitt førstevalg når det gjelder kafé, jeg foretrekker kafeer som utgir seg for å være en koselig stue, og dromedarkafeer pleier å mangle de dype sofaene, det varme og dempede lyset, de intime bordene og det søte kakeutvalget. Til gjengjeld har de som regel behagelige barkrakker, stilfulle, rene farger og ikke minst, de har et imponerende kaffeutvalg. I tillegg til å ha en stor andel av økologiske varer, har de melkevarianter både til veganere og melkeintolerante, og baristaene er usedvanlig godt trent i kaffekunst. De selger mange former for fantastisk god svart kaffe, både i kopp og i pose, og, hvilket jeg skal skrive om nå, de pleier å ha de mest kreative og nyskapende kaffevariantene.

Høst og vintermenyen deres i år inneholder åtte forskjellige varme drikker, som alle sammen stort sett beveger seg mellom kakao og kaffe. Èn av drikkene som tilbys denne høsten er imidlertid en kombinasjon av te og kaffe. Jeg måtte selvsagt prøve den ut.

Dromedar har kalt denne drikken nøyaktig det den er, kaffe- te. Den inneholder sterk te av earl grey med blå blomst, ekspressokaffe og pisket fløtemelk. På dromedar lages en kopp med en dobbel espresso og førti cl sterk te, fordi espressosmaken er ganske dominerende. Med andre ord lages denne omtrentlig to deler te til en del kaffe, og deretter så mye melkeskum du vil ha. Dromedar serverer kaffe – teen sin i runde, hvite kaffekopper, og dette gir jeg dem pluss for: jeg liker en kafé som fremdeles forstår verdien av å servere te, kaffe eller kakao i rund kopp. (Te i glass gjør meg utilpass.)

Altså:
1 del dobbel espresso
2 deler Earl Grey (med blomst, tydeligvis)
Masse melkeskum

Som kjent er lukt en viktig del av en smaksopplevelse, og denne drikken lukter mye. Det første en merker er lukten av kaffe, som er tydelig. Hvis en lukter nøye etter merker en også et snev av bergamott. Det var en god lukt, men jeg ble litt skeptisk av at kaffelukten var så dominerende. God te skal lukte mye, den også. Så jeg smakte på den.

Og ble gledelig overrasket. I første øyeblikk smaker det nemlig mest av earl Grey, men en slags dypere og rundere smak enn vanlig. Deretter kommer en ny smak, som er helt tydelig kaffe. Det artigste kommer idet du svelger, for da blander de to smakene seg sammen og det blir plutselig veldig tydelig hva dette er: kaffe – te.
Dette er en veldig merkelig og ikke minst, en veldig mektig form for te. Jeg var halvveis ned i koppen da jeg merket at jeg hadde drukket det som te, og at jeg nå måtte senke farten jeg drakk i, hvis jeg skulle få i meg alt – som om jeg drakk espresso. Etter hvert som du kommer ned i koppen, merkes nemlig espressodelen sterkere, og den kan helle mot å bli sur – men gjør andelen melk at smaken for det meste er dominerende søt.

I all sannhet er dette mer enn bare kaffe og te, i alle fall på Dromedar. Du får nemlig sjokoladestrøssel på toppen, hvilket fører til at når du har drukket halve koppen, får espressokaffen et hint av sjokolade, enda mer å erte smaksløkene med. Dette er utvilsomt den artigste kaffeformen jeg har smakt på lang, lang tid, og det er en spennende vri på te. Jeg ville ikke direkte anbefale den hvis du ikke liker kaffe, men hvis du – som meg – er enten glad i en av dem og liker den andre, eventuelt er like glad i begge, anbefaler jeg å prøve dette. Det var, i mangel på bedre ord, direkte spennende.

Hvorfor du burde kjøpe sitronmelisse

2 ts. tørket sitronmelisse, eventuelt 3-4 ts fersk
1 kopp kokende vann

Trekk blader under lokk i ti minutter, drikk. Dette er en beroligende te som har særlig god effekt på nervøs, anspent mage - og det kan en jo ha bruk for, sånn sommerstid.
Det er likevel ikke bare på grunn av kjerringråd du burde kjøpe en potte med sitronmelisse. Denne krydderplanten er nemlig en flott ekstra spiss på mange teblandinger, særlig sitron eller bærbaserte teer, mynteteer eller urteteer. Og det er fantastisk i hjemmelaget iste. Du kan lage en blanding inkludert sitronmelisse basert på de smakene du liker best, trekke teen og kjøle den ned langsomt i romtemperatur, eller du kan legge friske krydderblader i den ferdige teen, som dekor og ekstra smak. Verden er full av muligheter.

søndagens prosjekt - røkte bær og nøtter

I går blandet jeg 1 del rooios med hasselnøtt, 1 del lapsang souchong og litt indian spice i løsvekt* - denne siste kan sannsynligvis erstattes med kardemomme og noe mørk, rød fruktte. Og resultatet?

Det har gått opp for meg at det bare er noen utvalgte mennesker som er like glad som meg i den røkte smaken av lapsang, (på folkemunne "bålte" fordi det smaker slik bål lukter) fordi det kolliderer med assosiasjoner. Denne blandingen smakte derimot veldig lite bål, den smakte mørkt, ikke bittert, litt søtt og udefinerbart i stedet. Jeg tror at dersom du er en av dem som har masse fruktte stående i hyllen, som du ikke helt vet hvordan du skal bli kvitt, så er dette en løsning. (Dårlig frukt og bærte får gjerne billig "saftsmak". Sånt kan brukes, men som sagt - bland det ut.) Lapsang balanserer fruktelementet, men uten å gi deg følelsen av at huset ditt brenner ned. Jeg er en evig entusiast for kardemomme, og den også jevner ut og skaper mer spenning i saftsmaken, slik at den blir fyldigere og mindre vammel. Og til sist, rooibos med hasselnøtt, som sikkert ikke er veldig lett å få tak i med mindre du har en lokal tebutikk, søter det hele og gir teen den fantastiske ettersmaken av noe jevnt, søtt og litt krydret. Mhm, resultatet var vellykket og alle likte den.

* Indian spice, både i poser og i løste, får en først og fremst tak i i Sverige, ettersom Norge ikke lenger selger. Løsteen har en langt mer påtrengende smak av røde frukter og bær enn poseteen, som først og fremst smaker og lukter krydder, særlig kardemomme.

verdens søteste spesialte for voksne

Det er til stadighet noen som kommer til meg og ber om en kopp med Ellinors spesial. Jeg har opptil flere teblandinger som kan gå under dette navnet, men som regel er det teblandingen som består av vanilje, mynte, earl grey, melk, sukker og en gang i blant krydder som ønskes.
På den artige tekvelden planla jeg selvsagt minst en voksenversjon av denne teen. Dette er som regel en te for virkelie søtnoser og dessertmennesker, og da virket Baileys som det ultimate alternativet. Jeg brukte et av flere tips fra teideene mine, og sørget for å ha en masse chaite tilgjengelig. (Min vane tro kan jeg ikke bruke bare én form for te - jeg måtte blande. Jeg blandet økologisk chai fra matbutikken, chailøste fra tebutikken og litt ekstra hele kardemommefrø, nellikspikre og litt kanel. Du kan sannsynligvis holde deg til chaite fra matbutikken.) Vi blandet Ellinor spesialchai som vanlig, og erstattet melken med fløte etter indisk inspirasjon. (Skulle det være ekstravaganse, så hvorfor ikke?)

Og det ble søtt. Det ble så søtt!

Vi drakk en kopp, sånn omtrent - noen av oss holdt seg til halve koppen. Det var godt, type nesten bedre enn søt kakao og absolutt en verdig versjon av Ellinor Spesial. Opprinnelig hadde jeg tenkt å prøve to versjoner, en med vanlig Baileys og en med Baileys karamell - og da holdt jeg meg igjen for å ikke prøve den med myntesmak - men etter denne koppen innså jeg at det ville uansett ha vært for mye. En kopp holdt i massevis. Det ble veldig mektig, og fløtesmaken ble nesten litt påtrengende. Til neste gang jeg blander dette, tror jeg at jeg skal bruke melk likevel, og eventuelt prøve uten melk i det hele tatt, for å se om Baileys er nok i seg selv. Det smakte fantastisk, forøvrig, søtt, krydret, stor smak i munnen, rund og mild, en uvurderlig dessertdrikk for voksne. Lav alkoholprosent også, og tro meg - dette kan en ikke drikke seg beruset på. Og jeg vet ikke, men noe sier meg at dette passer best i vinterhalvåret.

Kunstnerens drøm

Oh yes, her kommer det -den første konkrete informasjonen om hvordan tedrinker lages, hvordan de smaker og eventuelle erfaringer til neste gang. (Det blir nok en neste gang.)

Kunstnerens te består altså av cognac og sjasminte. Den skal symbolisere respekt og evig vennskap, og sammen med tittelen utgjør dette tre fine stikkord som apellerer til min indre svadasvangre kvasikunstner. For mitt indre blikk balanserer jeg på gulvet i hybelen min, foran et stort, hvitt lerret, sammen med min nærmeste venn. Jeg har selvsagt alpelue på hodet, selvsagt en pensel i høyre hånd og enda mer selvsagt et glass med denne drinken i hånden. Vi blir sakte løsemiddelskadd av duften av oljemaling som svever gjennom rommet, mens vi nipper til drinkene våre og diskuterer respektfullt hverandres kunstneriske arbeid. Ja, denne tedrinken setter i gang indre visjoner og en frydefull følelse av genialitet.
Når jeg så inviterte nærme venner på tedrinkaften var dette selvsagt et naturlig valg å åpne med. Det kan også tydes av mine notater, som ble mer og mer utydelige og stadig mindre detaljerte utover kvelden - og etter at jeg ble introdusert for Whiskey tror jeg ikke jeg skrev et forstandig notat i det hele tatt. (Til gjengjeld finnes det mange "stivt ansikt. Hmmmm." og "Elsker Henne!!"kommentarer, samt endel artige skisser jeg tegnet med kull. Svært interessant.)
Men kunstnerens drøm fikk altså min fulle oppmerksomhet, upåvirket av alkoholens farer. Så - smakte det godt?

Nå er det slik at jeg aldri hadde gjort noe slikt før, ikke engang blandet vanlige drinker, og menyen jeg hadde rappet oppskriften fra hadde naturligvis ikke oppgitt blandingsforholdet. Jeg måtte derfor gjette meg til hvor mye alkohol og hvor mye te det skulle være, og jeg følte meg veldig på utrygg grunn. Denne blandingen smakte godt, men det kan altså være en helt annen drink enn den det skulle være, en slags Ellinors spesial for voksnesak. Det jeg vet, er at jeg blandet med et 1/6 forhold alkohol og sjasminte. Vi hadde trålet polet, men vært blind for alle cognacflasker, så jeg hadde endt opp med brandy i stedet, av pur nysgjerrighet. En av mine tegjester påsto at det var i samme gate og nesten det samme, bare produsert på forskjellige steder, og wikipedia overbeviste oss om at brandy var et tilgivelig alternativ.

Det ble veldig godt, og alle likte resultatet, også de av oss som var litt skeptisk til sterk alkohol i utgangspunktet. Alkoholsmaken var litt sterk, hvilket kanskje har å gjøre med blandingsforholdet og kanskje har med at sjasminte har en veldig mild smak i begynnelsen , jeg vet ikke. Sjasminsmaken gjorde seg gjeldende langt bak i ganen, så dette ble en drink som fylte hele munnen din med forskjellige smaker på samme tid. Drinken fikk en gyllenbrun farge som minnet om svart, lettrukket te, et resultat av den lyse sjasminteen og den ganske mørke brandyen. Alkoholsmaken gjorde seg mer gjeldende etterhvert, men sjasminsmaken forholdt seg som et bakteppe hele tiden. Er du glad i sjasminte, bør du definitivt prøve ut dette.

te for voksne

Oppdatering! Og på tide, også. Jeg skal la være å love bot og bedring, for jeg følger neppe opp likevel, trass i årlige nyttårsforsett. Det jeg skal gjøre, derimot, er å fortelle dere om fortiden, teeksperimenter for voksne og fremtidens bloggposter. Jeg har laget tedrinker.

Jeg var i Oslo i fjor sommer. Hovedstaden har flere morsomme saker som andre byer i Norge ikke har, muligens fordi byen er større enn de fleste andre byer. Jeg somlet rundt meg selv, uten stedssans som jeg er, og lette etter tekafeer, for dem har jeg hørt så mye bra om. Jeg fant ikke dem jeg lette etter (nærmere bestemt et sted med jadekopper), men jeg fant, jeg fant! Jeg fant tedrinker.
En liten internettkafé i Oslo et sted hadde en spennende temeny full av uprøvde saker. De hadde kinesisk te til den store gullmedalje, og jeg rakk bare prøve to - spennende saker begge. Det er imidlertid ikke det dette skal handle om. Dette skal handle om den ene kolonnen de hadde i menyen sin, som besto av gøyale tetyper blandet med diverse former for voksenalkohol og med artige navn. For det meste var drinkene varme, og hadde dermed nok til felles med ordinær te til at jeg, min alkoholfobiske særing, våget å vurdere det. Dessuten hadde de så artige navn, og skulle visstnok symbolisere så mye gøy, at jeg nok måtte prøve - men på egenhånd. Ikke engang te gjør meg avslappet nok i forhold til alkohol til at jeg kan drikke det alene i Oslo.
Men ja, de hadde morsomme ting, og jeg svevet i sofakroken min. Aller artigst var "kunstnerens drøm", som skulle bestå av sjasminte, cognac og eventuelt sukker. Drinken skulle symbolisere evig vennskap og kreativitet, og jeg kjente hvordan tærne mine krøllet seg. I hodet mitt begynte det å forme seg en visjon om en tekveld hos meg, med mine nærmeste venner, hvor vi drakk tedrinker med ulik teprosent og jeg eksperimenterte med diverse alkoholformer jeg er nysgjerrig på. Jeg brukte en time på å skrive av oppskrifter, navn og egenproduserte ideer i min vakre, skinninnbundne dagboksak, mens jeg drakk mine kinesiske tekopper og smilte til personalet. Deretter gikk jeg på bruktbutikker og kjøpte bøker i gave til gode venner. Og så drakk vi mer te sammen.

Jeg inviterte til tefest hos meg ganske så med en gang jeg kom tilbake til Trondheim, lite og intimt med maks tre mennesker utenom meg selv. De tryggeste og fineste menneskene, som jeg kanskje kunne våge å slippe kontrollen med, ble invitert, og de beste av disse igjen fortalte meg med jevne mellomrom hvor mye de gledet seg til denne sosiale hendelsen. Jeg planla, la opp et mentalt budsjett over hvor mye og hva slags alkohol som skulle handles inn og kjente at jeg gledet meg/ gruet meg, for jeg blir nervøs ved tanken på å drikke noe sterkere enn te.
Tekvelden ble vellykket, selv om det skjedde tragedier samtidig på andre steder. (litt av selskapet måtte reise til en krisesituasjon klokken tre. Om natten, ja.) Jeg skrev notater for hver drink, og jeg smakte og smakte, prøvde å finne detaljer og holde tankene klare. (Jeg greide det til vi kom til Whiskyen, men det var så godt at jeg ble full.) Jeg skulle blogge om det etterpå, tenkte jeg,

og så kom dagen etterpå, og det var andre ting å gjøre.
Og dagen etter der igjen var det arbeidsdag og travelt.
Og dagen etter der igjen og dagen etter der igjen, til jeg plutselig fant meg selv veldig trist og utslitt på stuegulvet mitt, og jeg bestemte meg for at jeg nok måtte gjøre noe med depresjonen min likevel, for jeg fikk ikke gjort de tingene jeg ville gjøre.

Nå får jeg gjort de tingene jeg vil gjøre, stort sett, men min dårlige samvittighet for den stakkers tebloggen min har hindret meg i å fortelle dere om teeksperimentet mitt. Det skal endres på nå.
Lurer dere på hvordan sjasminte med cognac i smaker? Det vet jeg ikke ennå, for vi måtte bruke Brandy. Lurer dere på hvordan sjasminte med brandy smaker? Godt, selvsagt!
For fremtiden - men jeg vet ikke hvor langt inn i fremtiden, det gjenstår å se - kommer det beskrivelser av hvordan kunstnerens drøm smaker. Det kommer også fortellinger om te med andre voksne snaddersaker i, jeg nevner whiskey, baileys og rom, blant andre. Det er fremdeles noen jeg ikke har prøvd på ennå.

Denne, for eksempel, som dukket opp når jeg skulle se om sjasminteoppskriften fantes på nett. Denne skal prøves ut, for jeg eier en bitteliten cognacflaske fra taxfreebutikken i London.

Remy Martin Jasmine TeaJasmine tea is one of the most popular drinks in Asia - and this Rémy Martin long drink uses it chilled as an ingredient to complement the flavour of the V.S.O.P Ingredients:In a long drink glass over crushed ice: - 40ml Rémy Martin V.S.O.P. - 10ml Sugar syrup - Iced jasmine tea - Dash of fresh lemon juice - Slice of lemon as garnish Method: 1) Put the V.S.O.P., the sugar syrup and jasmine tea into the soda siphon. 2) Squirt the contents into a Collins glass with crushed ice and then add the lemon juice. 3) Stir and add a straw

Rødt! Det er Rødt!

Med tilgang til min bestemors store utvalg av sørafrikansk roibushte blir det lett til at en eksperimenterer med nettopp den røde teen. Og dere kjenner meg, når jeg skal eksperimentere betyr det at jeg skal leke miksedronning, jeg skal trikse og fikse til jeg får en ny teblanding ingen har hørt om før, og som er god.

Javisst, og jeg skulle ta utgangspunkt i rooibos denne gang. For dem som ikke vet hva roibush er fra før, kan jeg informere om at det er en form for rød busk som vokser særlig i Sør Afrika, har en fantastisk nydelig rødfarge og er i motsetning til alle andre røde teer jeg kjenner til, mild og rund på smak, uten antydning til syre. Den er på mange måter arabernes hibiskuste og nordeuroperernes kamillete, vi snakker altså om en helsebringende tetype med masse antioksidanter og uten koffein, en te som i tillegg etter sigende er svært bra for fordøyelsen. Jeg skjønner godt alle dem som har erklært roibushteen for den beste i verden.

I romjulen fikk jeg tid til å smake skikkelig på denne teen, og fundere litt over den. Mine funderinger startet egentlig før jul,da jeg ble invitert inn på et spontantebesøk hos en ung mann jeg liker svært godt, (og som i følge ryktene egentlig er kaffedrikker - han drikker te med meg.)Dersom jeg skal dømme hans tevalg de siste gangene jeg har delt en kopp med ham, har han sansen for fruktte. Han drikker Lipton blue fruits, en av de få vellykkede liptonteene, som for meg er forbundet med å være yngste frø på mitt første bøllekurs, og på min anbefaling prøvde han ut min spesialmiks av bringebær og nype, en tekopp han påsto var god. Det kan jo hende den unge mannen, som virkelig er en usedvanlig sympatisk fyr, rett og slett påsto den var god for å glede meg, i så fall vil han muligens angre på det i ettertid. Nå i romjulen, i forbindelse med ham, i forbindelse med bestemors store mengder roibush og litt i forbindelse med det faktum at jeg har lite alternative frukttetyper, har jeg besluttet å leke Willy Wonka igjen.

Nuvel, let's cut the crap. Det slo meg nemlig at en blanding av roibush, nype og bringebær kanskje kunne fungere godt sammen, og gjett om jeg fikk rett! Jeg blandet like mengder nypeblanding og ren roibush, omtrent en toppet teskje av hver til en liter vann. Jeg puttet teblandingen i to tesiler, lot det trekke i omtrent fire minutter under lokk og fjernet dem igjen. Vanligvis når en trekker roibushte kan en trekke den så lenge en måtte ønske, smaken blir bare fyldigere jo lengre bladene ligger i vannet, men når den er blandet med nyper og bringebær kan den lett bli sur. Ren nypeblanding er best med søtningsmiddel, men når denne blandingen oppnår en slags dobbeltsidighet som gjør at den fungerer fint alene. Roibushsmaken skaper en solid bakgrunn som fyller hele munnen din. Deretter slår anslaget av nypene inn- en syrlig smak får tungen din til å krølle seg litt, men uten at du griner på nesen. Og til sist bringebærene, også litt sure, men med en viss sødme, særlig blandet med roibushen, som hele tiden ligger der som et underlag. Tro meg, dette var en fin blanding, jeg og mitt tebesøk tømte to kanner i rask rekkefølge, og det er gått opp for meg at jeg nok skal gjøre et tappert forsøk på å utkonkurrere min bestemors rødbusklager.

flytende middag

Det skulle være en kjent sak at jeg er tilhenger av å blande te. Som regel blander jeg te med stort hell, jeg bruker nesen og det jeg husker om spennende smaker og vips har en nye, spennende teer til alle formål.

Her om dagen blandet jeg imidlertid en te som ikke slo helt heldig ut. Jeg blandet en te med de vanlige basisingrediensene, deriblant vaniljete, mynte og earl Grey. Men ettersom vi nærmer oss julen og jeg er til tider i julestemning - i tillegg til å være oppspist av Bollywood - blandet jeg også i en del indisk Chaite - svart te med massevis av krydder i, og ettersom vi snakker tebutikkte betyr krydder hele kardemommefrø, kanelbiter, tørket ingefær og annet nam, skikkelig krydder med andre ord. Deretter ville jeg gjøre en spennende vri, tilsette enda mer julestemning, og jeg blandet i en del lapsang, den røykte, kinesiske teen som alltid får en til å tenke på peiskos. Jeg blandet også inn en miniliten del av Keemun, den fine, grønne teen jeg fikk av Sondre M. K. for noen uker siden, men akkurat denne ingrediensen tror jeg ikke var så veldig utslagsgivende - det var nok lapsang og chai som utgjorde forskjellen.

Jeg blandet alt med melk, selvsagt, jeg blandet til og med litt krydder i melken for å lage en vri på "te latte", som jeg hører skryt om alle steder. Deretter serverte jeg min venn Silje og vår felles venn Cathrine fra Bergen, skjenker meg selv en kopp og aner fred og ingen fare.

Frem til to minutter senere, da Silje konstanterer følgende faktum:

"Denne teen smaker pølse."

Naturlig nok satt denne konstanteringen meg litt ut av fatning, men etter noen smaksprøver måtte jeg gi henne rett. Særlig da hun, etter å ha gravd litt i bakhodet, kom på at det ikke bare smakte pølse, men nærmere bestemt røkt middagspølse.

Unødvendig å si at jeg måtte fikse litt på teen, og at akkurat denne julestemningen kommer jeg til å unngå i fremtiden. Men det er jo litt kjekt å være Willy Wonka i noen sekunder, om enn uvitende. Dessuten ble jeg spent - tror dere jeg med tiden kan lage alle matretter i flytende form? Te til alle formål, bokstavelig talt?

fersken, roibush, mynte, is

Tull og tøys. "jeg liker ikke iste" du liksom. Jeg, som skriver min egen blogg om te og hvordan te skal trekkes og til dels også hvordan te ikke skal trekkes, jeg burde vite langt bedre enn å tro at iste er dårlig. Det er selvsagt bare måten å trekke iste på, og mangelen på kreativitet, som er dårlig.

I hvert fall, jeg ramlet over noen fine tips til hvordan lage god iste i en eller annen tebutikk - husker ikke hvilken. Bestemte meg for å prøve. Så kom Annette og i noen dager, og vi hadde det veldig kjekt. Det er noe merkelig og fint med Annette, hun gir meg alltid inspirasjon til å finne opp ting og gjøre fine saker. Denne gang mer eksperimentering med te.

resultatet er nettopp iste. God, hjemmelaget iste.

Denne teen er frisk og søt på smak, og minner litt om den du kjøper i butikken - bare bedre, for den har ikke den ekle ettersmaken til Tine og det er jo tross alt ikke Nestlè. Er du glad i kjøpeiste burde du prøve denne her, og det går godt an å lage store doser, for det blir drukket opp uansett.

Det du gjør;

2 deler ferskente
2 deler roibushte original
1 del mynte

sukker eller tilsvarende søtningsstoff etter hva du ønsker - denne teen anbefales for øvrig søt, i alle fall om du er på jakt etter "hjemmelaget kjøpete".

kok opp vann, trekk vekk fra varmen og vent i omtrent ett minutt - nå er vannet helt passe varmt. Putt teen i vannet og legg lokk på, vent omtrent fem (5) minutter. I mellomtiden kan du jo finne frem en passe stor mugge og fylle den med varmt vann, slik at du varmer den opp og unngår sprekker.
Hell teen over i muggen (du tømmer den selvsagt først) og søt den etter hva du synes best om. Om du er heldig og det er solskinn utenfor, sett muggen slik at solen treffer den - iste skal visst bli best i solen. (alt blir best i solskinn.) I mangel på solskinn er det ingen grunn til å fortvile, vanlig romtemperatur fungerer utmerket. Det tar noen timer å kjøle teen ned, så dette kan jo gjøres på kveldstid, før en legger seg.
Når teen er omtrent lunken, eller helst kald, heller du over te i isbitformer og fryser. Dette er nemlig det som kjøler teen ned - unngå kjøleskapet! Isbiter og noen sitronskiver, og dette er magisk god te. faktisk.

kardemomme og mynte

langt, langt mellom tebloggene nå, for det er ikke så mye å si. Jeg burde eksperimentert meg frem til fantastiske isteer, men jeg er ikke så glad i iste - te skal liksom være varmt, om du skjønner - og dessuten er det kaldt og det regner, så jeg drikker teen min varm og tradisjonell uansett.

prøvde ut en ny sak her om dagen, forresten, aldeles ikke særlig kreativ, men akk! så godt. Prøv en pose indian spice (evt. bland det selv, du trenger earl grey og kardemomme) og dobbelt så mye enkel myntete. Kardemomme og mynte var fantastisk sammen, og anbefales på det varmeste.

rosmarin

eksperimentering er en god ting, og jeg har nettopp prøvd ut en te med stort hell! Prøvd svart te og rosmarin noen gang?

Teen blir krydret, nesten som den tidligere omtalte røkte teen, men med friskere preg - det tar litt tid før en gjenkjenner rosmarinen, men smaken er der hele tiden. og en trenger ikke en gang mye, en tskje pr. liter holder lenge. (så sant du blander med annen te, nesten vanlig dose - tror ikke bar rosmarinte er helt tingen. Rosmarin er en sterk bismak.)

Prøv ut dette, folkens - billig og overraskende godt!

Kunsten å velge

Hvis du skulle ha lyst på te, men være i det eksperimentelle hjørnet og dessuten ganske lei av Earl Grey eller fruktte, har jeg noen glimrende forslag til teblandinger. De krever riktig nok tilgang til enten gode tesorter eller pent krydderskap.

Den letteste blandingen er ganske enkelt Earl Grey (basissmak) og litt finhakket mynte, frisk eller tørket alt ettersom. Teen blir velkjent, men får en annen ettersmak, friskere og bedre.
Har du tilgang til artige tesorter (hvis du for eksempel bor i Trondheim eller Stavanger) kan du dele opp Earl Grey med 1/3 karamellte eller vaniljete. Teen blir straks litt søtere, får rundere smak og lengre ettersmak, etter min mening den absolutt beste teen som finnes. Er du virkelig dødelig lei av Earl Grey, kan du blande ut eller erstatte med Assam. Da får teen en helt annen basissmak, og kan lett bli bitter, men spennende og god.
Dersom du ikke har tilgang til spennende tesorter kan du egentlig gi meg en lyd, så skal jeg skaffe deg! Men sett at du vil prøve ut min tekunnskap med en gang, og vil være teforsker selv, hva gjør du da?
Sjekk krydderskapet ditt. Pepperkorn gir et litt skarpt, men godt preg til vanlig posete. Kamille og Karvefrø sammen er overraskende godt og forfriskende! Det vanlige "pizzakrydderet" er knallgodt som grønn te, basilikum, oregano og timian, gjerne sammen med pepper. Husk at krydderet ikke er ment som teblader, du må derfor kanskje bruke litt ekstra.
En enkel te: Prøv Indian Tea, Earl Grey og mynte - alt sammen mulig å få kjøpt på Rema - spennende, krydret og velkjent på samme tid. Også en av mine personlige favoritter.