Såkalt grønn ape (og kanskje reker.)

Kjære, sporadiske lesere. Jeg nevnte gode teer på en ukjent tekafé i Oslo. Nå, etter å ha bladd litt i min kjære, skinninnbundne dagbok som inneholder dikt, personlige emotekster og teoppskrifter for å nevne noe, husker jeg hva de het, disse spennende, kinesiske teopplevelsene jeg hadde, og jeg husker stedet - hold dere fast - her kommer altså jungelreklame. Jeg drakk te på Tea Lounge, en internettkafé på Grünerløkka. Stedet var ikke verdens koseligste, men de hadde store vinduer mot gaten, gratis internett, sofakroker og en fantastisk og en smule elitistisk temeny, en form for lektyre tedronningen blir lykkelig av. I min omtalte skrivebok har jeg selvsagt skrevet ned alt jeg kunne tenke meg å ha bruk for, og nå er jeg villig - snill som jeg er - til å dele informasjonen med deg.

Vi tar det sakte, og vi begynner med Grønn Monkey. (Forferdelig språkblanding, jeg er enig i det.) Dette er visstnok, dersom jeg forsto temenyen rett, en spesiell type håndrullet, kinesisk te fra Fukienprovinsen sørøst i Kina. Teen plukkes i april - det vil si nettopp nå, mine venner - og er fantastisk god.
I koppen er den honninggul, omtrent, og den reflekterer lyset så du kjenner det i brystet. Jeg liker sånt. Når du så stikker hodet over koppen, når lukten deg - den har en frisk lukt som passer til fargen. Og så tar du den første slurken.
Det er vanskelig å beskrive smak, synes jeg. Denne hadde de kjente elementene av grønn te, du nærmest kjenner grønntonene i munnen. I tillegg hadde den en aroma som jeg er villig til å vedde på at passer nydelig til sjømat, sannsynligvis særlig krepsedyr, uten at jeg kan forklare hvorfor. Den hadde noe av den samme ettersmaken, kanskje, men uten på noe vis å bli vammel. I stedet vil jeg tro at å drikke dette til sjømat vil gjøre saltsmaken mildere og friskere - det er en teori jeg skal teste ut i sommer. Teen hadde lang ettersmak, forøvrig, midt i munnen. Jeg ble sittende og rulle med tungen lenge etter den første slurken.

grønn brann og hvordan slukke den

For det første, det er høysesong for gratis te.

Jeg har ellers vært på leting etter andre former for gratis te, og jeg har bestemt meg for å trekke frem brennenesler.



Brennesler er nemlig veldig fine planter. Det er så mye jern i dem at de burde vært rustrøde i regnet, i stedet er de skinnende grønnebrune og fulle av pigger. Piggene kan en fint unngå, dersom en tar på seg en plastpose eller plasthansker når en plukker dem. Egentlig burde en ha plukket neslene for noen uker siden, for de er best om en plukker dem små og unge. Nå er de fleste blitt ganske store, men en kan fremdeles finne små spirer dersom en leter litt. Brennesler og bringebærbusker trives i den samme jorden, så se etter bringebærbuskene!

I hvert fall. En kan plukke bladene, renske dem (til te fungerer blader best. Til suppe fungerer alt, med unntak av roten.) Følg Lenes oppskrift på hvordan tørke urter.

eureka!

Synd og skam, jeg har aldri helt greid å trekke god, grønn te. Jeg trodde jeg kunne alle triksene - vannet mitt er alltid rundt 70 - 80 grader, tekannen er alltid oppvarmet først og teen får alltid trekke lenge nok - likevel blir gjerne den grønne teen mørkebrun, bitter og uappetittelig. (Da med unntak av yogite, som blir god nesten uansett. Sprø, alternative merker har peil på te.)

Men hva gjør en, når en er glad i te og en egentlig burde hatt peiling på den grønne typen, og likevel ikke får det til? Grønn te er jo tross alt regnet som det sunne tealternativet, så en må jo kunne litt om dette om en skal bære tittel tedronning, så hva gjør en egentlig?

En stikker hodet i sanden, holder kjeft om sin uvitenhet og venter til ens venn Bjarke forærer Silje og Henrik "verdens beste te". I likhet med den kule sjasminteen er denne også fra Kina, og kineserne har virkelig peil på grønn te.

Det spesielle med denne teen, etter sigende verdens beste, er altså at den skal trekkes mye. Ikke lenge, slik jeg har prøvd en del ganger, men mye. Det vil si mange ganger. Teen skal altså byttes vann på, mange ganger, gjerne opptil fem. Det tar sin tid dette også, men til slutt oppnår en grønn te som faktisk er grønn på farge, har en mild smak av grønn te og er bra. Hurra!

Etter noen forsøk med denne metoden har jeg endelig overvunnet kaktusteen min, som til min skuffelse har vist seg udugelig til både iste, søt te, vanlig og bar te og alle andre forsøk jeg har gjort. Dersom jeg trakk den i overveldende store mengder vann opptil flere ganger ble den faktisk god. Eureka!

blomsterte!

Her om dagen drakk jeg mer sjasminte hos Silje, og dette var utrolig, utrolig artig te.

Som kjent mottok jeg sjasminte til bursdagen, en te jeg ble glad for og enda gladere for med tiden. Min te er små, små håndrullede kuler av sjasminblomster - kinesisk, håndrullet te - hvor tøft høres ikke det ut! Mine kuler folder seg ut i varmt vann og blir til dansende blomster i vannet, opp og ned, og det blir nesten litt skummelt, for de dansende blomstene kan nesten gå for å være dansende smådyr. Og hvem vet hva som skjuler seg blant håndrullede blomsterblader? Tøft er det i alle fall.

Men Silje sin er enda tøffere. Hennes er en gave fra Bjarke, som har vært i Kina på helt ekte og sittet i tebutikk og fått masse forskjellige tesmaksprøver som han kanskje skulle kjøpe. Jeg tror jeg må til Kina en tur. Og ikke bare er stedet teen er kjøpt på kul - teen i seg selv er det kuleste i verden!
Den består av gedigne kuler på størrelse med en liten tennisball, kanskje - bare at det er i nøtteform, nesten. En kule viste seg å være nok til en hel mugge med varmt vann, selv om teen blir litt svak da. Og i motsetning til min te, som er nesten litt skummel i gjennomsiktige mugger, skal denne trekkes slik at du kan se tebladene - det er halve morroa. For sakte, sakte kan en se hvordan det vokser frem en blomst fra den lille nøtteliknende saken! Etter omtrent ti minutter, litt mindre, er vannet blitt gyllent som det blir av sjasminte, og der det lå en nøtt, står nå en blomst.

Sjasminte smaker for øvrig mer med melk og sukker, av en eller annen merkelig grunn. Men dette er også den eneste teen Henrik kan drikke uten sukker, det er kanskje et spørsmål om smak.