Såkalt grønn ape (og kanskje reker.)

Kjære, sporadiske lesere. Jeg nevnte gode teer på en ukjent tekafé i Oslo. Nå, etter å ha bladd litt i min kjære, skinninnbundne dagbok som inneholder dikt, personlige emotekster og teoppskrifter for å nevne noe, husker jeg hva de het, disse spennende, kinesiske teopplevelsene jeg hadde, og jeg husker stedet - hold dere fast - her kommer altså jungelreklame. Jeg drakk te på Tea Lounge, en internettkafé på Grünerløkka. Stedet var ikke verdens koseligste, men de hadde store vinduer mot gaten, gratis internett, sofakroker og en fantastisk og en smule elitistisk temeny, en form for lektyre tedronningen blir lykkelig av. I min omtalte skrivebok har jeg selvsagt skrevet ned alt jeg kunne tenke meg å ha bruk for, og nå er jeg villig - snill som jeg er - til å dele informasjonen med deg.

Vi tar det sakte, og vi begynner med Grønn Monkey. (Forferdelig språkblanding, jeg er enig i det.) Dette er visstnok, dersom jeg forsto temenyen rett, en spesiell type håndrullet, kinesisk te fra Fukienprovinsen sørøst i Kina. Teen plukkes i april - det vil si nettopp nå, mine venner - og er fantastisk god.
I koppen er den honninggul, omtrent, og den reflekterer lyset så du kjenner det i brystet. Jeg liker sånt. Når du så stikker hodet over koppen, når lukten deg - den har en frisk lukt som passer til fargen. Og så tar du den første slurken.
Det er vanskelig å beskrive smak, synes jeg. Denne hadde de kjente elementene av grønn te, du nærmest kjenner grønntonene i munnen. I tillegg hadde den en aroma som jeg er villig til å vedde på at passer nydelig til sjømat, sannsynligvis særlig krepsedyr, uten at jeg kan forklare hvorfor. Den hadde noe av den samme ettersmaken, kanskje, men uten på noe vis å bli vammel. I stedet vil jeg tro at å drikke dette til sjømat vil gjøre saltsmaken mildere og friskere - det er en teori jeg skal teste ut i sommer. Teen hadde lang ettersmak, forøvrig, midt i munnen. Jeg ble sittende og rulle med tungen lenge etter den første slurken.