Kunstnerens drøm

Oh yes, her kommer det -den første konkrete informasjonen om hvordan tedrinker lages, hvordan de smaker og eventuelle erfaringer til neste gang. (Det blir nok en neste gang.)

Kunstnerens te består altså av cognac og sjasminte. Den skal symbolisere respekt og evig vennskap, og sammen med tittelen utgjør dette tre fine stikkord som apellerer til min indre svadasvangre kvasikunstner. For mitt indre blikk balanserer jeg på gulvet i hybelen min, foran et stort, hvitt lerret, sammen med min nærmeste venn. Jeg har selvsagt alpelue på hodet, selvsagt en pensel i høyre hånd og enda mer selvsagt et glass med denne drinken i hånden. Vi blir sakte løsemiddelskadd av duften av oljemaling som svever gjennom rommet, mens vi nipper til drinkene våre og diskuterer respektfullt hverandres kunstneriske arbeid. Ja, denne tedrinken setter i gang indre visjoner og en frydefull følelse av genialitet.
Når jeg så inviterte nærme venner på tedrinkaften var dette selvsagt et naturlig valg å åpne med. Det kan også tydes av mine notater, som ble mer og mer utydelige og stadig mindre detaljerte utover kvelden - og etter at jeg ble introdusert for Whiskey tror jeg ikke jeg skrev et forstandig notat i det hele tatt. (Til gjengjeld finnes det mange "stivt ansikt. Hmmmm." og "Elsker Henne!!"kommentarer, samt endel artige skisser jeg tegnet med kull. Svært interessant.)
Men kunstnerens drøm fikk altså min fulle oppmerksomhet, upåvirket av alkoholens farer. Så - smakte det godt?

Nå er det slik at jeg aldri hadde gjort noe slikt før, ikke engang blandet vanlige drinker, og menyen jeg hadde rappet oppskriften fra hadde naturligvis ikke oppgitt blandingsforholdet. Jeg måtte derfor gjette meg til hvor mye alkohol og hvor mye te det skulle være, og jeg følte meg veldig på utrygg grunn. Denne blandingen smakte godt, men det kan altså være en helt annen drink enn den det skulle være, en slags Ellinors spesial for voksnesak. Det jeg vet, er at jeg blandet med et 1/6 forhold alkohol og sjasminte. Vi hadde trålet polet, men vært blind for alle cognacflasker, så jeg hadde endt opp med brandy i stedet, av pur nysgjerrighet. En av mine tegjester påsto at det var i samme gate og nesten det samme, bare produsert på forskjellige steder, og wikipedia overbeviste oss om at brandy var et tilgivelig alternativ.

Det ble veldig godt, og alle likte resultatet, også de av oss som var litt skeptisk til sterk alkohol i utgangspunktet. Alkoholsmaken var litt sterk, hvilket kanskje har å gjøre med blandingsforholdet og kanskje har med at sjasminte har en veldig mild smak i begynnelsen , jeg vet ikke. Sjasminsmaken gjorde seg gjeldende langt bak i ganen, så dette ble en drink som fylte hele munnen din med forskjellige smaker på samme tid. Drinken fikk en gyllenbrun farge som minnet om svart, lettrukket te, et resultat av den lyse sjasminteen og den ganske mørke brandyen. Alkoholsmaken gjorde seg mer gjeldende etterhvert, men sjasminsmaken forholdt seg som et bakteppe hele tiden. Er du glad i sjasminte, bør du definitivt prøve ut dette.