Ros, te og tang

Åh, te gjør verden til et bedre sted å være i. Særlig når noen, i dette tilfellet Virrvarret Ida Sofie, gir ros og tilbakemelding på ens egen teblogg, og sender nye, fine folk på besøk. En blir inspirert til å leke mer med te og tang, og det minner meg på at jeg skal prøve å skaffe tangte, en form for kinesisk te brygget på tørket tang. Kineserne er kreative krek når det gjelder te.

Rødt! Det er Rødt!

Med tilgang til min bestemors store utvalg av sørafrikansk roibushte blir det lett til at en eksperimenterer med nettopp den røde teen. Og dere kjenner meg, når jeg skal eksperimentere betyr det at jeg skal leke miksedronning, jeg skal trikse og fikse til jeg får en ny teblanding ingen har hørt om før, og som er god.

Javisst, og jeg skulle ta utgangspunkt i rooibos denne gang. For dem som ikke vet hva roibush er fra før, kan jeg informere om at det er en form for rød busk som vokser særlig i Sør Afrika, har en fantastisk nydelig rødfarge og er i motsetning til alle andre røde teer jeg kjenner til, mild og rund på smak, uten antydning til syre. Den er på mange måter arabernes hibiskuste og nordeuroperernes kamillete, vi snakker altså om en helsebringende tetype med masse antioksidanter og uten koffein, en te som i tillegg etter sigende er svært bra for fordøyelsen. Jeg skjønner godt alle dem som har erklært roibushteen for den beste i verden.

I romjulen fikk jeg tid til å smake skikkelig på denne teen, og fundere litt over den. Mine funderinger startet egentlig før jul,da jeg ble invitert inn på et spontantebesøk hos en ung mann jeg liker svært godt, (og som i følge ryktene egentlig er kaffedrikker - han drikker te med meg.)Dersom jeg skal dømme hans tevalg de siste gangene jeg har delt en kopp med ham, har han sansen for fruktte. Han drikker Lipton blue fruits, en av de få vellykkede liptonteene, som for meg er forbundet med å være yngste frø på mitt første bøllekurs, og på min anbefaling prøvde han ut min spesialmiks av bringebær og nype, en tekopp han påsto var god. Det kan jo hende den unge mannen, som virkelig er en usedvanlig sympatisk fyr, rett og slett påsto den var god for å glede meg, i så fall vil han muligens angre på det i ettertid. Nå i romjulen, i forbindelse med ham, i forbindelse med bestemors store mengder roibush og litt i forbindelse med det faktum at jeg har lite alternative frukttetyper, har jeg besluttet å leke Willy Wonka igjen.

Nuvel, let's cut the crap. Det slo meg nemlig at en blanding av roibush, nype og bringebær kanskje kunne fungere godt sammen, og gjett om jeg fikk rett! Jeg blandet like mengder nypeblanding og ren roibush, omtrent en toppet teskje av hver til en liter vann. Jeg puttet teblandingen i to tesiler, lot det trekke i omtrent fire minutter under lokk og fjernet dem igjen. Vanligvis når en trekker roibushte kan en trekke den så lenge en måtte ønske, smaken blir bare fyldigere jo lengre bladene ligger i vannet, men når den er blandet med nyper og bringebær kan den lett bli sur. Ren nypeblanding er best med søtningsmiddel, men når denne blandingen oppnår en slags dobbeltsidighet som gjør at den fungerer fint alene. Roibushsmaken skaper en solid bakgrunn som fyller hele munnen din. Deretter slår anslaget av nypene inn- en syrlig smak får tungen din til å krølle seg litt, men uten at du griner på nesen. Og til sist bringebærene, også litt sure, men med en viss sødme, særlig blandet med roibushen, som hele tiden ligger der som et underlag. Tro meg, dette var en fin blanding, jeg og mitt tebesøk tømte to kanner i rask rekkefølge, og det er gått opp for meg at jeg nok skal gjøre et tappert forsøk på å utkonkurrere min bestemors rødbusklager.