Så dypt kan en engelskmann synke...

...når verden holder på å gå under.

I dag skal jeg blande ting jeg setter stor pris på hver for seg, sammen til en smørje i tebloggen. (Nei, jeg skal ikke blande melk, sitron og peppermyntete.) Jeg vil sitere Rupert Giles, verdens stiveste og tradisjonelle engelske innehaver av et skolebibliotek. Og fordi ikke alle tedrikkere er like ihuga Buffyfans som jeg er, og fordi ikke alle i verden øyeblikkelig vet hvem Rupert Giles er, trengs det kanskje en introduksjon.

Buffy the Vampire Slayer er tvserien om en seksten år gammel jente som blir uvalgt til å være den eneste i verden som kan kjempe mot demoner og vampyrer. Hun skal redde verden, med andre ord. Hun bor i Sunnydale, et lite og solfylt sted i Calefornia, men sjefene hennes er bosatt i England, og de blander seg stadig opp i arbeidet hennes. En del av det å være vampyrdreper, er at en får sin helt private trener og opplærer i kunsten å kverke vampyrer. Rupert Giles er denne personen for Buffy, og opp gjennom syv sesonger vokser det et nydelig far/datterforhold mellom dem som gjør en varm langt inn i hjertet. Men, dette er en digresjon av dimensjoner, jeg skulle slett ikke snakke om hvor flott Buffy er. De har jeg allerede gjort.

Poenget er at Giles er brite til fingertuppene. Anthony Head, som spiller den godeste Giles, er også brite til fingertuppene, og han mestrer Giles' stivhet til fulle. Og så har du den replikken som jeg egenlig hadde tenkt å sitere til dere i dag. I sesong tre, mens de står over en kjempekrise der verden holder på å bli slukt av en kjempedemon, r prøver noen velmenende å roe ned hans noe stressede nerver. Og Giles svarer kort og kontant, meget utypisk og meget treffende:

"Tea is soothing. I wish to be tense"

Midt i eksamensperioden kan jeg identifisere meg med demoner som sluker verden, og det stresset dette må medføre.

te for voksne

Oppdatering! Og på tide, også. Jeg skal la være å love bot og bedring, for jeg følger neppe opp likevel, trass i årlige nyttårsforsett. Det jeg skal gjøre, derimot, er å fortelle dere om fortiden, teeksperimenter for voksne og fremtidens bloggposter. Jeg har laget tedrinker.

Jeg var i Oslo i fjor sommer. Hovedstaden har flere morsomme saker som andre byer i Norge ikke har, muligens fordi byen er større enn de fleste andre byer. Jeg somlet rundt meg selv, uten stedssans som jeg er, og lette etter tekafeer, for dem har jeg hørt så mye bra om. Jeg fant ikke dem jeg lette etter (nærmere bestemt et sted med jadekopper), men jeg fant, jeg fant! Jeg fant tedrinker.
En liten internettkafé i Oslo et sted hadde en spennende temeny full av uprøvde saker. De hadde kinesisk te til den store gullmedalje, og jeg rakk bare prøve to - spennende saker begge. Det er imidlertid ikke det dette skal handle om. Dette skal handle om den ene kolonnen de hadde i menyen sin, som besto av gøyale tetyper blandet med diverse former for voksenalkohol og med artige navn. For det meste var drinkene varme, og hadde dermed nok til felles med ordinær te til at jeg, min alkoholfobiske særing, våget å vurdere det. Dessuten hadde de så artige navn, og skulle visstnok symbolisere så mye gøy, at jeg nok måtte prøve - men på egenhånd. Ikke engang te gjør meg avslappet nok i forhold til alkohol til at jeg kan drikke det alene i Oslo.
Men ja, de hadde morsomme ting, og jeg svevet i sofakroken min. Aller artigst var "kunstnerens drøm", som skulle bestå av sjasminte, cognac og eventuelt sukker. Drinken skulle symbolisere evig vennskap og kreativitet, og jeg kjente hvordan tærne mine krøllet seg. I hodet mitt begynte det å forme seg en visjon om en tekveld hos meg, med mine nærmeste venner, hvor vi drakk tedrinker med ulik teprosent og jeg eksperimenterte med diverse alkoholformer jeg er nysgjerrig på. Jeg brukte en time på å skrive av oppskrifter, navn og egenproduserte ideer i min vakre, skinninnbundne dagboksak, mens jeg drakk mine kinesiske tekopper og smilte til personalet. Deretter gikk jeg på bruktbutikker og kjøpte bøker i gave til gode venner. Og så drakk vi mer te sammen.

Jeg inviterte til tefest hos meg ganske så med en gang jeg kom tilbake til Trondheim, lite og intimt med maks tre mennesker utenom meg selv. De tryggeste og fineste menneskene, som jeg kanskje kunne våge å slippe kontrollen med, ble invitert, og de beste av disse igjen fortalte meg med jevne mellomrom hvor mye de gledet seg til denne sosiale hendelsen. Jeg planla, la opp et mentalt budsjett over hvor mye og hva slags alkohol som skulle handles inn og kjente at jeg gledet meg/ gruet meg, for jeg blir nervøs ved tanken på å drikke noe sterkere enn te.
Tekvelden ble vellykket, selv om det skjedde tragedier samtidig på andre steder. (litt av selskapet måtte reise til en krisesituasjon klokken tre. Om natten, ja.) Jeg skrev notater for hver drink, og jeg smakte og smakte, prøvde å finne detaljer og holde tankene klare. (Jeg greide det til vi kom til Whiskyen, men det var så godt at jeg ble full.) Jeg skulle blogge om det etterpå, tenkte jeg,

og så kom dagen etterpå, og det var andre ting å gjøre.
Og dagen etter der igjen var det arbeidsdag og travelt.
Og dagen etter der igjen og dagen etter der igjen, til jeg plutselig fant meg selv veldig trist og utslitt på stuegulvet mitt, og jeg bestemte meg for at jeg nok måtte gjøre noe med depresjonen min likevel, for jeg fikk ikke gjort de tingene jeg ville gjøre.

Nå får jeg gjort de tingene jeg vil gjøre, stort sett, men min dårlige samvittighet for den stakkers tebloggen min har hindret meg i å fortelle dere om teeksperimentet mitt. Det skal endres på nå.
Lurer dere på hvordan sjasminte med cognac i smaker? Det vet jeg ikke ennå, for vi måtte bruke Brandy. Lurer dere på hvordan sjasminte med brandy smaker? Godt, selvsagt!
For fremtiden - men jeg vet ikke hvor langt inn i fremtiden, det gjenstår å se - kommer det beskrivelser av hvordan kunstnerens drøm smaker. Det kommer også fortellinger om te med andre voksne snaddersaker i, jeg nevner whiskey, baileys og rom, blant andre. Det er fremdeles noen jeg ikke har prøvd på ennå.

Denne, for eksempel, som dukket opp når jeg skulle se om sjasminteoppskriften fantes på nett. Denne skal prøves ut, for jeg eier en bitteliten cognacflaske fra taxfreebutikken i London.

Remy Martin Jasmine TeaJasmine tea is one of the most popular drinks in Asia - and this Rémy Martin long drink uses it chilled as an ingredient to complement the flavour of the V.S.O.P Ingredients:In a long drink glass over crushed ice: - 40ml Rémy Martin V.S.O.P. - 10ml Sugar syrup - Iced jasmine tea - Dash of fresh lemon juice - Slice of lemon as garnish Method: 1) Put the V.S.O.P., the sugar syrup and jasmine tea into the soda siphon. 2) Squirt the contents into a Collins glass with crushed ice and then add the lemon juice. 3) Stir and add a straw

ikke langt i fra heller

Jeg kunne skrevet stort og mangt, men jeg holder det kort.

Tetilbudet på ukjente overnattingssteder er bestandig spennende.

Vi bodde to netter på et vandrerhjem i Mariannelund,og den første morgenen spanderte vi på oss frokostservering. Frokosten var en interessant blanding av luksus (store mengder brie, perfekt romtemperert) og hverdag (kneipbrød, lite grøntfór.)
Tetilbudet var hverdagslig. Gule liptonposer, en og annen frukttepose og - under over alle undre - indian spice.

I fjor forsvant denne tetypen fra norske butikkhyller. Den ble erstattet av Twinings "Indian Chai", som ifølge alle andre var bedre på alle måter. Det skulle jo ikke være en overraskelse, ettersom Twinings faktisk generelt lager bedre te - bortsett fra at jeg aldri har vært enig i akkurat denne dommen. Hvor Indian Chai virkelig er god og sådär, utgjorde fremdeles Indian Spice den beste basisen for de mer krydrede versjonene av Ellinor Spesial, og den smakte bedre i ganen min også. Det var med savn jeg så hyllene tømmes for den, og det er med savn jeg kjøper den nye.
I kurven på det lille, svenske vandrerhjemmet eid av to hollendere, der fantes det altså noen gjenværende poser. Jeg spiste skiven min og trakk te, og deretter prøvesmakte jeg. Varme, litt sødme og en egen kryddersmak som fikk det til å gå kaldt og mykt nedover ryggen min.
Når folk lovpriste Indian Chai, var et av argumentene at den var søtere. Det er den nok. Nå var Indian Spice søtere enn jeg husket den, men fremdeles holdt den en liten spiss, en liten tungekrøll. Etter litt refleksjon over emnet, har jeg kommet frem til at den hemmelige forskjellen mellom de to typene ligger i krydderbasisen. Indian Chai er søt, fordi den bruker overvettes mye kanel, en utmerket kryddersmak i teen. Men Indian Spice bruker et annen basiskrydder, og avslører det selv på boksen - den lille snerten som alltid gir meg gåsehud er rett og slett kardemomme. Kardemommesmaken gjorde den perfekt til søtt bakverk, til teblandinger med vanilje i, til morgente. Jeg satt der og nøt hver slurk, og på vei ut rappet jeg til meg en ekstra pose - til fremtidig lykke. Det var ikke helt som å drikke walisisk solskinn, men det var ikke langt ifra heller.

koffeinfritt er bra

I posten kom det en svær, hvit og polstret konvolutt som luktet godt. Da jeg åpnet, falt det ut to ting som en litteraturstudent har god bruk for: to bøker, deriblant Gunnlaug Ormstunge (hurra!) og en pakke med 40 teposer.



Hva betyr så dette, sånn utover at jeg fikk en forsinket bursdagsgave som jeg ble veldig, veldig glad for?
Jo, dette betyr at jeg kan lage koffeinfri Ellinor Spesial.

Jeg har nemlig eksperimentert litt omkring roibushvarianter allerede, ved for eksempel å erstatte den svarte karamellteen med rooiboskaramellte. Den smaker nesten likt (og ingen av mine gjester har kommentert forskjellen) men den er altså bedre for så mangt, det være seg fordøyelsen eller nattesøvnen. Rooibos karamell får dessuten preg av den dype undersmaken til roibush, som jo er nettopp sånt jeg jakter på i teeksperimentene mine. Det er rett og slett ganske kjekt å teste ut rødbuskte, for som kjent, den blir ikke bitter hva du enn gjør. Twinings,som jeg vanligvis benytter meg av, har en tendens til å bli bitter bare en snubler litt i trekkingen. Jeg er derfor spent på hvordan det gjør seg med bergamott og dyp, sørafrikansk rød busk - kanskje denne tetypen vil forenkle arbeidet?

Den nye tepakken min er fremdeles uåpnet, sånn helt til i kveld tenker jeg, og en oppdatering følger.

en oppdatering

Beklager tausheten min. Jo lengre siden siste innlegg, jo hardere blir det. Dette blir derfor først og fremst en tekst for å bryte monotonien.

Jeg har drukket en masse Sencha Bringebærte siden sist. Jeg har oppdaget en roibushte med honningsmak, og hvis en blander den med chilite og lar den trekke i nærmere ti minutter, blir smaken nærmest himmelsk. Jeg har oppdaget at alle burde gå til anskaffelse av en pose med hel kardemomme. Dette får en tak i til kanskje tyve kroner på de fleste innvandrersjapper. Bland nesten hvilken som helst te, det være seg bærte, svart te eller grønn te, med omtrent fire kardemommekapsler, og en har en spennende ettersmak. Dette motvirker saftfølelsen til bærteen, bitterheten ved svart te og ensformigheten ved kjedelig, grønn te. Etter noen minutter i vann blåser kardemommekapslene seg opp og blir rare, men størrelsen gjør det lett å plukke dem ut. I det hele tatt, kardemomme anbefales.
Jeg har oppdaget enda en grunn til å kjøpe alternativ Jogite - visste du at det er små, individuelle lovord og spirituelle oppfordringer på hver eneste pose? En blir jo enda mer nysgjerrig av sånt.
Videre har jeg vært på tebesøk og fått vite at jeg nok må en tur til Kina. Der får en nemlig tak i håndrullet sjasminte i enorme mengder, og en kan kjøpe tekanner som er magiske. Jeg har ikke bilde, men en kan kjøpe tekanner som skifter farge når en heller varmt vann i - hvor fantastisk er ikke det? Jeg skal prøve å skaffe bilde.

Ros, te og tang

Åh, te gjør verden til et bedre sted å være i. Særlig når noen, i dette tilfellet Virrvarret Ida Sofie, gir ros og tilbakemelding på ens egen teblogg, og sender nye, fine folk på besøk. En blir inspirert til å leke mer med te og tang, og det minner meg på at jeg skal prøve å skaffe tangte, en form for kinesisk te brygget på tørket tang. Kineserne er kreative krek når det gjelder te.

Dr. Robert, Dr. Kada, Dr. Heggvik, Dr. Stuart

De fleste har vel et forhold til ordet "doktor", enten det er et ord ladd med negative assosiasjoner eller et ord som blir forbundet med en erfaren lege med tolv års utdanning. Jeg har selvsagt mine assosiasjoner selv, og i likhet med meg selv er de stadig i utvikling. Fra barnsben av har jeg kjent Beatles' "Dr. Robert", og nesten like lenge har jeg kjent familielegen vår, Dr. Kada. I høst flyttet min kusine til Bialystok for å studere medisin og ufordre det kjønnsfordelte arbeidsmarkedet, vips må også hun assosieres med ordet "doktor". Og til sist, nå i julen fikk jeg sannelig en enda ny assosiasjon.Under en deprimerende trussel om at dette ble den siste teen jeg ville få fra dette hold på en stund, og med den et unnskyldende "det var mest for den ultratøffe innpakningen sin skyld", mottok jeg i år fire store pakker med posete. Og dette var ikke en hvilken som helst posete, men Dr. Stuart posete - en sånn sær, alternativ kar som produserer organisk, visst nok helsebringende te. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, alternative mennesker har peiling på te.

Jeg fikk en særdeles interessant blanding av eple og ingefær, og skal en dømme etter lukten har de lagt vekt på den siste ingrediensen, hvilket er flott. Jeg skal tro dette er geniale saker ved neste forkjølelse, når jeg ikke orker å gå ut for å kjøpe fersk ingefær, og når ingenting annet smaker noe uansett, og frem til da skal jeg bare nyte synet av den fantastiske pakken.


Den beste teen så langt er nok peppermynteteen. Dette var en usedvanlig behagelig, jevn, mild og tydelig peppermyntesmak - jeg har ikke drukket så god myntete siden jeg var på verftet sist, og fikk ferske mynteblader i en liten sil i koppen. Og best av alt, dette er faktisk ren peppermyntete, den er ikke blandet ut med diverse illeluktende sitronmelisseblader, sur, grønn te eller tilsvarende - en sjeldenhet. En tejuvel!

og

Disse to er ikke en gang åpnet ennå, men dere skjønner bildet, skulle jeg tro. Oppdateringer følger med tiden, og hvis noen er nysgjerrig er jeg alltid åpen for tebesøk.Og dem som er ansvarlige for min nye te, Takk! Måtte det endelig ikke bli for lenge til neste gang jeg får åpne en velluktende, interessant pakke med fire hjørner, og oppdage at pakken inneholder te. Husk, en tedronning har aldri for mye te!

flytende middag

Det skulle være en kjent sak at jeg er tilhenger av å blande te. Som regel blander jeg te med stort hell, jeg bruker nesen og det jeg husker om spennende smaker og vips har en nye, spennende teer til alle formål.

Her om dagen blandet jeg imidlertid en te som ikke slo helt heldig ut. Jeg blandet en te med de vanlige basisingrediensene, deriblant vaniljete, mynte og earl Grey. Men ettersom vi nærmer oss julen og jeg er til tider i julestemning - i tillegg til å være oppspist av Bollywood - blandet jeg også i en del indisk Chaite - svart te med massevis av krydder i, og ettersom vi snakker tebutikkte betyr krydder hele kardemommefrø, kanelbiter, tørket ingefær og annet nam, skikkelig krydder med andre ord. Deretter ville jeg gjøre en spennende vri, tilsette enda mer julestemning, og jeg blandet i en del lapsang, den røykte, kinesiske teen som alltid får en til å tenke på peiskos. Jeg blandet også inn en miniliten del av Keemun, den fine, grønne teen jeg fikk av Sondre M. K. for noen uker siden, men akkurat denne ingrediensen tror jeg ikke var så veldig utslagsgivende - det var nok lapsang og chai som utgjorde forskjellen.

Jeg blandet alt med melk, selvsagt, jeg blandet til og med litt krydder i melken for å lage en vri på "te latte", som jeg hører skryt om alle steder. Deretter serverte jeg min venn Silje og vår felles venn Cathrine fra Bergen, skjenker meg selv en kopp og aner fred og ingen fare.

Frem til to minutter senere, da Silje konstanterer følgende faktum:

"Denne teen smaker pølse."

Naturlig nok satt denne konstanteringen meg litt ut av fatning, men etter noen smaksprøver måtte jeg gi henne rett. Særlig da hun, etter å ha gravd litt i bakhodet, kom på at det ikke bare smakte pølse, men nærmere bestemt røkt middagspølse.

Unødvendig å si at jeg måtte fikse litt på teen, og at akkurat denne julestemningen kommer jeg til å unngå i fremtiden. Men det er jo litt kjekt å være Willy Wonka i noen sekunder, om enn uvitende. Dessuten ble jeg spent - tror dere jeg med tiden kan lage alle matretter i flytende form? Te til alle formål, bokstavelig talt?

For the price of a cup of tea

Det har vært nevnt før, jeg elsker Belle&Sebastian. På omtrent alle felt er disse folkene perfekte, og skjønt denne melodien ikke er blant mine favoritter, er sangteksten fantastisk. Og bare så det er sagt, hos meg er teen gratis.

For the price of a cup of tea
You'd get a line of coke
For the price of a night with me
You'd be the village joke
For the price of a pint of milk
I'll tell you all I know
About the state of the world today
Sit down, enjoy the show

She had several hours to find a place to stay
Try the coffee shop, but somewhere on the way
She heard about a place, somewhere she could go
Walked a couple of blocks to her destination

For the price of a cup of tea
You'd get a seven inches
Soul black vinyl to stop your tears
You can use my stereo
You might be the village joke but
Don't listen to the gossip of the other folk

She just wants to be accepted in this place
There's something in her face
She will always seem exotic and aloof
If you want to know the truth
Her friend the stars dripping from the jewelled sky
When she was passing by
Would keep her calm
There was people that she knew, at least she thought she did
Be easy on the kid!

She took her winter coat from her plastic wrapper
Pushed back her fringe, see her birthmark

she can finally be the person she wanted to be

Liptons merkverdighet

Personlig synes jeg Lipton ofte har sørgelig dårlig te. Den er som regel tørr, blir lett bitter og lover mer enn den holder, trass i spennende utvalg og interessante pyramideposer. De har dog en artig teside, full av både morsomme tips og fancy merkverdigheter, deriblant Denne her. Se hvordan folk i "hele verden" drikker sin te. Mest svada, som seg hør og bør en fancy merkverdighet.

rødgrønn samling

Når Ida Sofie og Ellinor Engeline møtes, er de langt mindre ulike enn teene de velger. Det eneste som kan sies til sammenlikning er kanskje at de passer hverandre like godt - og at de er like glad i te.

tesommer deluxe

Dette er visst tesommeren deluxe, for ikke nok med den teen som strømmet inn til bursdagen, her fortsetter det jammen. Jeg fikk en pose markjordbærte av mamma, ganske god til å være fruktte, og dessuten har den svensk klistrelapp - jeg er svak, svak for "smultroner".

Dessuten var det veldig bra at jeg fikk mer te, for av de ti posene med løste jeg er i besittelse av i sommer (elleve med markjordbærne) har jeg prestert å legge igjen åtte poser hos venner jeg har besøkt og drukket te av.

valgets kval

bursdag er bra for teskapet. min samling er nå forøket med seks nye, spennende typer te, og jeg sniffer og lider valgets kval til stadighet. For hva vil jeg ha - mangoteen som jeg har ønsket meg lenge, men alltid glemt... eller kanskje heller karibisk blanding, i anledning Piratene på Kino? Eller hva om du ganske enkelt smaker på kiwijordbærteen, eller prøver en blanding av battery og peppermyntete? (eh, kanskje ikke.)

fyll aldri koppen full

kineserne har god greie på te. De har et fint lite ordtak som jeg setter stor pris på om dagen, nemlig (sånn omtrent, etter hukommelsen)

"Fyll aldri koppen mer enn 2/3 deler full. Etterlat den siste delen til vennskapet."

Vakker, hva?

wikipedia

Les hva Wikipedia sier om te! Interessant lesing, hvis en er en tefrik med altfor mye fritid. Hvilket jeg muligens har, men wiki er en venn og Google sier altfor mye om emnet til at det blir interessant.

Engelsk te og solskinn

Min spesialiserte tetrekking tatt i betraktning, det kan virke som om jeg mangler all respekt for britenes tekunnskap. Det gjør jeg absolutt ikke, og for å bevise det skal jeg fortelle om en teopplevelse i Wales, november 05.

Jeg besøkte min kjære kusine, som tok andre klasse i Cardiff, sammen med vår begges bestemor. Vi bodde på et herlig, virkelig herlig Bed& Breakfaststed med en rund, britisk dame som smilte hele tiden, gamle og snirklete trapper og en seng som knirket når en beveget tærne – Tora og jeg så for oss bryllupsnetter og fniste oss i søvn.

Om morgenen kom jeg ned til et koselig spiserom med hvite duker og diverse frokosttilbud – alt mellom frokostblandinger til tradisjonell engelsk frokost. (hvis du ikke vet hva det er, kan jeg gi deg stikkordet middag.) Den koselige, runde damen så på meg, gjettet hva jeg ville ha (hun hadde helt rett) og laget verdens beste eggerøre og toast til meg. Og, det viktigste, hun laget en kanne med nytrukken te til meg. Sannsynligvis English Breakfast, ettersom det var det jeg spiste og det dessuten er det vanligste å bli servert til frokost, men det er litt vanskelig å avgjøre ettersom den var så fantastisk god. Teen var akkurat passe sterk og hadde en nydelig, gyllen farge som bare skikkelig te kan ha Den må ha vært trukket på fersk te, for den var omtrent ikke bitter i det hele tatt. Istedet smakte den... om noenting kan beskrive den smaken, må det være solskinn. Den smakte solskinn. En rund og kraftig smak av solskinn, løfter og glede. Og akkurat da jeg begynte på min andre kopp brøt solen inn gjennom vinduet og lyste opp det gyldne treverket bak meg, det første solgløtt jeg hadde sett på lenge. En bemerkelsesverdig fin frokost, og jeg skulle gjerne vært i stand til å trekke te som den damen.

Moralen er: har du aldri vært i Storbritannia og drukket frokostte, bør du gjøre det så snart som råd er. En har aldri virkelig smakt solskinn før en drikker en kopp flytende lys, gjerne i Wales.