Engelsk te og solskinn

Min spesialiserte tetrekking tatt i betraktning, det kan virke som om jeg mangler all respekt for britenes tekunnskap. Det gjør jeg absolutt ikke, og for å bevise det skal jeg fortelle om en teopplevelse i Wales, november 05.

Jeg besøkte min kjære kusine, som tok andre klasse i Cardiff, sammen med vår begges bestemor. Vi bodde på et herlig, virkelig herlig Bed& Breakfaststed med en rund, britisk dame som smilte hele tiden, gamle og snirklete trapper og en seng som knirket når en beveget tærne – Tora og jeg så for oss bryllupsnetter og fniste oss i søvn.

Om morgenen kom jeg ned til et koselig spiserom med hvite duker og diverse frokosttilbud – alt mellom frokostblandinger til tradisjonell engelsk frokost. (hvis du ikke vet hva det er, kan jeg gi deg stikkordet middag.) Den koselige, runde damen så på meg, gjettet hva jeg ville ha (hun hadde helt rett) og laget verdens beste eggerøre og toast til meg. Og, det viktigste, hun laget en kanne med nytrukken te til meg. Sannsynligvis English Breakfast, ettersom det var det jeg spiste og det dessuten er det vanligste å bli servert til frokost, men det er litt vanskelig å avgjøre ettersom den var så fantastisk god. Teen var akkurat passe sterk og hadde en nydelig, gyllen farge som bare skikkelig te kan ha Den må ha vært trukket på fersk te, for den var omtrent ikke bitter i det hele tatt. Istedet smakte den... om noenting kan beskrive den smaken, må det være solskinn. Den smakte solskinn. En rund og kraftig smak av solskinn, løfter og glede. Og akkurat da jeg begynte på min andre kopp brøt solen inn gjennom vinduet og lyste opp det gyldne treverket bak meg, det første solgløtt jeg hadde sett på lenge. En bemerkelsesverdig fin frokost, og jeg skulle gjerne vært i stand til å trekke te som den damen.

Moralen er: har du aldri vært i Storbritannia og drukket frokostte, bør du gjøre det så snart som råd er. En har aldri virkelig smakt solskinn før en drikker en kopp flytende lys, gjerne i Wales.