I går blandet jeg 1 del rooios med hasselnøtt, 1 del lapsang souchong og litt indian spice i løsvekt* - denne siste kan sannsynligvis erstattes med kardemomme og noe mørk, rød fruktte. Og resultatet?
Det har gått opp for meg at det bare er noen utvalgte mennesker som er like glad som meg i den røkte smaken av lapsang, (på folkemunne "bålte" fordi det smaker slik bål lukter) fordi det kolliderer med assosiasjoner. Denne blandingen smakte derimot veldig lite bål, den smakte mørkt, ikke bittert, litt søtt og udefinerbart i stedet. Jeg tror at dersom du er en av dem som har masse fruktte stående i hyllen, som du ikke helt vet hvordan du skal bli kvitt, så er dette en løsning. (Dårlig frukt og bærte får gjerne billig "saftsmak". Sånt kan brukes, men som sagt - bland det ut.) Lapsang balanserer fruktelementet, men uten å gi deg følelsen av at huset ditt brenner ned. Jeg er en evig entusiast for kardemomme, og den også jevner ut og skaper mer spenning i saftsmaken, slik at den blir fyldigere og mindre vammel. Og til sist, rooibos med hasselnøtt, som sikkert ikke er veldig lett å få tak i med mindre du har en lokal tebutikk, søter det hele og gir teen den fantastiske ettersmaken av noe jevnt, søtt og litt krydret. Mhm, resultatet var vellykket og alle likte den.
* Indian spice, både i poser og i løste, får en først og fremst tak i i Sverige, ettersom Norge ikke lenger selger. Løsteen har en langt mer påtrengende smak av røde frukter og bær enn poseteen, som først og fremst smaker og lukter krydder, særlig kardemomme.
Showing posts with label rooibos. Show all posts
Showing posts with label rooibos. Show all posts
Monday, May 18, 2009
Friday, July 25, 2008
koffeinfritt er bra
I posten kom det en svær, hvit og polstret konvolutt som luktet godt. Da jeg åpnet, falt det ut to ting som en litteraturstudent har god bruk for: to bøker, deriblant Gunnlaug Ormstunge (hurra!) og en pakke med 40 teposer.
Hva betyr så dette, sånn utover at jeg fikk en forsinket bursdagsgave som jeg ble veldig, veldig glad for?
Jo, dette betyr at jeg kan lage koffeinfri Ellinor Spesial.
Jeg har nemlig eksperimentert litt omkring roibushvarianter allerede, ved for eksempel å erstatte den svarte karamellteen med rooiboskaramellte. Den smaker nesten likt (og ingen av mine gjester har kommentert forskjellen) men den er altså bedre for så mangt, det være seg fordøyelsen eller nattesøvnen. Rooibos karamell får dessuten preg av den dype undersmaken til roibush, som jo er nettopp sånt jeg jakter på i teeksperimentene mine. Det er rett og slett ganske kjekt å teste ut rødbuskte, for som kjent, den blir ikke bitter hva du enn gjør. Twinings,som jeg vanligvis benytter meg av, har en tendens til å bli bitter bare en snubler litt i trekkingen. Jeg er derfor spent på hvordan det gjør seg med bergamott og dyp, sørafrikansk rød busk - kanskje denne tetypen vil forenkle arbeidet?
Den nye tepakken min er fremdeles uåpnet, sånn helt til i kveld tenker jeg, og en oppdatering følger.
Hva betyr så dette, sånn utover at jeg fikk en forsinket bursdagsgave som jeg ble veldig, veldig glad for?
Jo, dette betyr at jeg kan lage koffeinfri Ellinor Spesial.
Jeg har nemlig eksperimentert litt omkring roibushvarianter allerede, ved for eksempel å erstatte den svarte karamellteen med rooiboskaramellte. Den smaker nesten likt (og ingen av mine gjester har kommentert forskjellen) men den er altså bedre for så mangt, det være seg fordøyelsen eller nattesøvnen. Rooibos karamell får dessuten preg av den dype undersmaken til roibush, som jo er nettopp sånt jeg jakter på i teeksperimentene mine. Det er rett og slett ganske kjekt å teste ut rødbuskte, for som kjent, den blir ikke bitter hva du enn gjør. Twinings,som jeg vanligvis benytter meg av, har en tendens til å bli bitter bare en snubler litt i trekkingen. Jeg er derfor spent på hvordan det gjør seg med bergamott og dyp, sørafrikansk rød busk - kanskje denne tetypen vil forenkle arbeidet?
Den nye tepakken min er fremdeles uåpnet, sånn helt til i kveld tenker jeg, og en oppdatering følger.
Tuesday, January 1, 2008
Rødt! Det er Rødt!
Med tilgang til min bestemors store utvalg av sørafrikansk roibushte blir det lett til at en eksperimenterer med nettopp den røde teen. Og dere kjenner meg, når jeg skal eksperimentere betyr det at jeg skal leke miksedronning, jeg skal trikse og fikse til jeg får en ny teblanding ingen har hørt om før, og som er god.
Javisst, og jeg skulle ta utgangspunkt i rooibos denne gang. For dem som ikke vet hva roibush er fra før, kan jeg informere om at det er en form for rød busk som vokser særlig i Sør Afrika, har en fantastisk nydelig rødfarge og er i motsetning til alle andre røde teer jeg kjenner til, mild og rund på smak, uten antydning til syre. Den er på mange måter arabernes hibiskuste og nordeuroperernes kamillete, vi snakker altså om en helsebringende tetype med masse antioksidanter og uten koffein, en te som i tillegg etter sigende er svært bra for fordøyelsen. Jeg skjønner godt alle dem som har erklært roibushteen for den beste i verden.
I romjulen fikk jeg tid til å smake skikkelig på denne teen, og fundere litt over den. Mine funderinger startet egentlig før jul,da jeg ble invitert inn på et spontantebesøk hos en ung mann jeg liker svært godt, (og som i følge ryktene egentlig er kaffedrikker - han drikker te med meg.)Dersom jeg skal dømme hans tevalg de siste gangene jeg har delt en kopp med ham, har han sansen for fruktte. Han drikker Lipton blue fruits, en av de få vellykkede liptonteene, som for meg er forbundet med å være yngste frø på mitt første bøllekurs, og på min anbefaling prøvde han ut min spesialmiks av bringebær og nype, en tekopp han påsto var god. Det kan jo hende den unge mannen, som virkelig er en usedvanlig sympatisk fyr, rett og slett påsto den var god for å glede meg, i så fall vil han muligens angre på det i ettertid. Nå i romjulen, i forbindelse med ham, i forbindelse med bestemors store mengder roibush og litt i forbindelse med det faktum at jeg har lite alternative frukttetyper, har jeg besluttet å leke Willy Wonka igjen.
Nuvel, let's cut the crap. Det slo meg nemlig at en blanding av roibush, nype og bringebær kanskje kunne fungere godt sammen, og gjett om jeg fikk rett! Jeg blandet like mengder nypeblanding og ren roibush, omtrent en toppet teskje av hver til en liter vann. Jeg puttet teblandingen i to tesiler, lot det trekke i omtrent fire minutter under lokk og fjernet dem igjen. Vanligvis når en trekker roibushte kan en trekke den så lenge en måtte ønske, smaken blir bare fyldigere jo lengre bladene ligger i vannet, men når den er blandet med nyper og bringebær kan den lett bli sur. Ren nypeblanding er best med søtningsmiddel, men når denne blandingen oppnår en slags dobbeltsidighet som gjør at den fungerer fint alene. Roibushsmaken skaper en solid bakgrunn som fyller hele munnen din. Deretter slår anslaget av nypene inn- en syrlig smak får tungen din til å krølle seg litt, men uten at du griner på nesen. Og til sist bringebærene, også litt sure, men med en viss sødme, særlig blandet med roibushen, som hele tiden ligger der som et underlag. Tro meg, dette var en fin blanding, jeg og mitt tebesøk tømte to kanner i rask rekkefølge, og det er gått opp for meg at jeg nok skal gjøre et tappert forsøk på å utkonkurrere min bestemors rødbusklager.
Javisst, og jeg skulle ta utgangspunkt i rooibos denne gang. For dem som ikke vet hva roibush er fra før, kan jeg informere om at det er en form for rød busk som vokser særlig i Sør Afrika, har en fantastisk nydelig rødfarge og er i motsetning til alle andre røde teer jeg kjenner til, mild og rund på smak, uten antydning til syre. Den er på mange måter arabernes hibiskuste og nordeuroperernes kamillete, vi snakker altså om en helsebringende tetype med masse antioksidanter og uten koffein, en te som i tillegg etter sigende er svært bra for fordøyelsen. Jeg skjønner godt alle dem som har erklært roibushteen for den beste i verden.
I romjulen fikk jeg tid til å smake skikkelig på denne teen, og fundere litt over den. Mine funderinger startet egentlig før jul,da jeg ble invitert inn på et spontantebesøk hos en ung mann jeg liker svært godt, (og som i følge ryktene egentlig er kaffedrikker - han drikker te med meg.)Dersom jeg skal dømme hans tevalg de siste gangene jeg har delt en kopp med ham, har han sansen for fruktte. Han drikker Lipton blue fruits, en av de få vellykkede liptonteene, som for meg er forbundet med å være yngste frø på mitt første bøllekurs, og på min anbefaling prøvde han ut min spesialmiks av bringebær og nype, en tekopp han påsto var god. Det kan jo hende den unge mannen, som virkelig er en usedvanlig sympatisk fyr, rett og slett påsto den var god for å glede meg, i så fall vil han muligens angre på det i ettertid. Nå i romjulen, i forbindelse med ham, i forbindelse med bestemors store mengder roibush og litt i forbindelse med det faktum at jeg har lite alternative frukttetyper, har jeg besluttet å leke Willy Wonka igjen.
Nuvel, let's cut the crap. Det slo meg nemlig at en blanding av roibush, nype og bringebær kanskje kunne fungere godt sammen, og gjett om jeg fikk rett! Jeg blandet like mengder nypeblanding og ren roibush, omtrent en toppet teskje av hver til en liter vann. Jeg puttet teblandingen i to tesiler, lot det trekke i omtrent fire minutter under lokk og fjernet dem igjen. Vanligvis når en trekker roibushte kan en trekke den så lenge en måtte ønske, smaken blir bare fyldigere jo lengre bladene ligger i vannet, men når den er blandet med nyper og bringebær kan den lett bli sur. Ren nypeblanding er best med søtningsmiddel, men når denne blandingen oppnår en slags dobbeltsidighet som gjør at den fungerer fint alene. Roibushsmaken skaper en solid bakgrunn som fyller hele munnen din. Deretter slår anslaget av nypene inn- en syrlig smak får tungen din til å krølle seg litt, men uten at du griner på nesen. Og til sist bringebærene, også litt sure, men med en viss sødme, særlig blandet med roibushen, som hele tiden ligger der som et underlag. Tro meg, dette var en fin blanding, jeg og mitt tebesøk tømte to kanner i rask rekkefølge, og det er gått opp for meg at jeg nok skal gjøre et tappert forsøk på å utkonkurrere min bestemors rødbusklager.
Monday, December 24, 2007
nesten tekonkurranse
Hver jul dukker det frem en lang rekke med "eksklusive" juleteer, som alle inneholder mer eller mindre de samme ingrediensene. Teene mikser mellom mandler, eplebiter, nellik, kanel, kardemomme og, hvis produsenten er vågal og spenstig, litt pepper, og en får en lang rekke juleteer som til forveksling likner hverandre, og som alle får kreative navn som "julete" eller "adventste", eller hvorfor ikke julekos?
I år hadde jeg planer om å lage en offisiell oversikt over de beste juleteene, og jeg har følgelilg gått til innkjøp av alle de tre juletetypene Trondheims tebutikk hadde å by på. I tillegg sammenliknes disse tre med adventsteen den samme butikken har solgt de siste par ukene, samt en pose med bengalsk blanding som, om en skal dømme etter innholdet, er nesten identisk med diverse andre, og en pose av ukjent opprinnelse med roibushjulete.
Den bengalske teen består av bare de overnevnte krydderne, muligens med en overvekt av nellik, blandet ut i svart te. krydderblandingen gjør at denne teen blir først og fremst litt for skarp i smaken. Det kan selvsagt mildnes med melk, men dette er ikke en te som passer til melk - tvert i mot, den skal brenne litt på tungen. Hovedproblemet er at den ikke er søt nok, den er skarp på tungen, men mangler den runde søtheten som bør ligge bak enhver god, skarp te. Om jeg skulle gi en terningkast? Esj, jeg gjør ikke sånt.
Den svarte teen til tehuset besto av svart te, kanel, kardemomme og litt mandler - den var god, men litt bitter, og dessuten går den i nesten motsatt felle av den bengalske teen - den blir for tam. Det er rett og slett for lite krydder, og heller ikke her var krydderne helt riktig balansert i forhold til hverandre - jeg savnet en mer utpreget kanelsmak, og kanskje mer eplebiter - i hvert fall savnet den både den søte grunntonen og den syrlige undertonen som bør prege en god julete. For all del, jeg foretrekker denne fremfor mye annet jeg har prøvd, men den perfekte julete er det likevel ikke.
I år har tebutikken forsøkt å gjøre alle til lags, og i en vakker, blå innpakning fant en den svarte teens grønne motsetning. Denne besto av tilnærmet de samme krydderiene, men fordelt i grønn te. Dette fungerte temmelig bra, og om en foretrekker teen grønn ville jeg anbefale denne. Avrundet, mild smak av grønne blader, mens krydderiene gir akkurat den riktige spissen som gjør den interessant. Ikke akkurat det jeg ville servere etter en tung julemiddag, men som tilbehør i juletiden er den super.
Tebutikkens siste alternativ var en pose med fruktte, og jeg er på ingen måte overbegeistret for fruktteer. Denne besto, ingen overraskelse, av eplebiter og litt krydder, og den var helt grei - ingen store smaksopplevelser, verken på godt eller vondt, men absolutt noe å servere helsefolk som vil erstatte klassisk bærte. Kanskje litt sur i lengden, dersom den ble trukket for lenge, men det gjelder omtrent alle epleteer, og den fungerte utmerket med litt søtningsmiddel i.
Årets definitive suksess faller på den siste, nemlig roibushteen. Denne ble funnet i min bestemors skuff, og jeg har følgelig ingen anelse hvor en får tak i mer. (Jeg ville forsøkt på "herskap og tjenere" i Bergen, de er flinke på roibush, og en kan jo alltids tipse tebutikken i Trondheim - de fikser mye bra te på bestilling.) Den inneholder rød busk, store, skallfrie mandelbiter, litt epleskall og ganske små kanelbiter, og det er stort sett det. Hvem det enn er som har laget denne i utgangspunktet,de fortjener skryt for å kjenne krydderets begrensning og ikke bare dens muligheter. Slik situasjonen er nå, kan en kanskje mikse den selv om en ikke får tak i den andre steder.
Så, hvorfor er denne teen så fantastisk?
for det første, den har alle smaker den skal ha. På en helt jevn og ganske mild basis av roibush finner vi en overtone av noe litt syrlig og mest godt - kanel - men en gjenkjenner ikke kanelsmaken helt med det samme. I tillegg kommer mandlene og gjør teen søtere enn vanlig roibushte, uten at det blir vammelt eller tamt, slik det ofte blir i svart te som forsøker det samme. I tillegg er den jo faktisk vel så sunn som noen andre alternativer, koffeinfri og god for fordøyelse som den er, og ikke minsst har den finest farge av alle. Teen blir dypt rød i koppen, og i likhet med all roibushte er den umulig å gjøre bitter. Det betyr også at det nesten er umulig å ha for mye krydder i, for bitterheten og skarpheten som krydder fører med seg, blir jevnet ut av roibushsmaken.
Og en kan drikke den når som helst. Denne ville passe perfekt etter et svært julemåltid, men den fungerer ypperlig som frokostte hver morgen også. Lenge leve allsidige teideer!
Akk, ja.
I år hadde jeg planer om å lage en offisiell oversikt over de beste juleteene, og jeg har følgelilg gått til innkjøp av alle de tre juletetypene Trondheims tebutikk hadde å by på. I tillegg sammenliknes disse tre med adventsteen den samme butikken har solgt de siste par ukene, samt en pose med bengalsk blanding som, om en skal dømme etter innholdet, er nesten identisk med diverse andre, og en pose av ukjent opprinnelse med roibushjulete.
Den bengalske teen består av bare de overnevnte krydderne, muligens med en overvekt av nellik, blandet ut i svart te. krydderblandingen gjør at denne teen blir først og fremst litt for skarp i smaken. Det kan selvsagt mildnes med melk, men dette er ikke en te som passer til melk - tvert i mot, den skal brenne litt på tungen. Hovedproblemet er at den ikke er søt nok, den er skarp på tungen, men mangler den runde søtheten som bør ligge bak enhver god, skarp te. Om jeg skulle gi en terningkast? Esj, jeg gjør ikke sånt.
Den svarte teen til tehuset besto av svart te, kanel, kardemomme og litt mandler - den var god, men litt bitter, og dessuten går den i nesten motsatt felle av den bengalske teen - den blir for tam. Det er rett og slett for lite krydder, og heller ikke her var krydderne helt riktig balansert i forhold til hverandre - jeg savnet en mer utpreget kanelsmak, og kanskje mer eplebiter - i hvert fall savnet den både den søte grunntonen og den syrlige undertonen som bør prege en god julete. For all del, jeg foretrekker denne fremfor mye annet jeg har prøvd, men den perfekte julete er det likevel ikke.
I år har tebutikken forsøkt å gjøre alle til lags, og i en vakker, blå innpakning fant en den svarte teens grønne motsetning. Denne besto av tilnærmet de samme krydderiene, men fordelt i grønn te. Dette fungerte temmelig bra, og om en foretrekker teen grønn ville jeg anbefale denne. Avrundet, mild smak av grønne blader, mens krydderiene gir akkurat den riktige spissen som gjør den interessant. Ikke akkurat det jeg ville servere etter en tung julemiddag, men som tilbehør i juletiden er den super.
Tebutikkens siste alternativ var en pose med fruktte, og jeg er på ingen måte overbegeistret for fruktteer. Denne besto, ingen overraskelse, av eplebiter og litt krydder, og den var helt grei - ingen store smaksopplevelser, verken på godt eller vondt, men absolutt noe å servere helsefolk som vil erstatte klassisk bærte. Kanskje litt sur i lengden, dersom den ble trukket for lenge, men det gjelder omtrent alle epleteer, og den fungerte utmerket med litt søtningsmiddel i.
Årets definitive suksess faller på den siste, nemlig roibushteen. Denne ble funnet i min bestemors skuff, og jeg har følgelig ingen anelse hvor en får tak i mer. (Jeg ville forsøkt på "herskap og tjenere" i Bergen, de er flinke på roibush, og en kan jo alltids tipse tebutikken i Trondheim - de fikser mye bra te på bestilling.) Den inneholder rød busk, store, skallfrie mandelbiter, litt epleskall og ganske små kanelbiter, og det er stort sett det. Hvem det enn er som har laget denne i utgangspunktet,de fortjener skryt for å kjenne krydderets begrensning og ikke bare dens muligheter. Slik situasjonen er nå, kan en kanskje mikse den selv om en ikke får tak i den andre steder.
Så, hvorfor er denne teen så fantastisk?
for det første, den har alle smaker den skal ha. På en helt jevn og ganske mild basis av roibush finner vi en overtone av noe litt syrlig og mest godt - kanel - men en gjenkjenner ikke kanelsmaken helt med det samme. I tillegg kommer mandlene og gjør teen søtere enn vanlig roibushte, uten at det blir vammelt eller tamt, slik det ofte blir i svart te som forsøker det samme. I tillegg er den jo faktisk vel så sunn som noen andre alternativer, koffeinfri og god for fordøyelse som den er, og ikke minsst har den finest farge av alle. Teen blir dypt rød i koppen, og i likhet med all roibushte er den umulig å gjøre bitter. Det betyr også at det nesten er umulig å ha for mye krydder i, for bitterheten og skarpheten som krydder fører med seg, blir jevnet ut av roibushsmaken.
Og en kan drikke den når som helst. Denne ville passe perfekt etter et svært julemåltid, men den fungerer ypperlig som frokostte hver morgen også. Lenge leve allsidige teideer!
Akk, ja.
Wednesday, August 1, 2007
fersken, roibush, mynte, is
Tull og tøys. "jeg liker ikke iste" du liksom. Jeg, som skriver min egen blogg om te og hvordan te skal trekkes og til dels også hvordan te ikke skal trekkes, jeg burde vite langt bedre enn å tro at iste er dårlig. Det er selvsagt bare måten å trekke iste på, og mangelen på kreativitet, som er dårlig.
I hvert fall, jeg ramlet over noen fine tips til hvordan lage god iste i en eller annen tebutikk - husker ikke hvilken. Bestemte meg for å prøve. Så kom Annette og i noen dager, og vi hadde det veldig kjekt. Det er noe merkelig og fint med Annette, hun gir meg alltid inspirasjon til å finne opp ting og gjøre fine saker. Denne gang mer eksperimentering med te.
resultatet er nettopp iste. God, hjemmelaget iste.
Denne teen er frisk og søt på smak, og minner litt om den du kjøper i butikken - bare bedre, for den har ikke den ekle ettersmaken til Tine og det er jo tross alt ikke Nestlè. Er du glad i kjøpeiste burde du prøve denne her, og det går godt an å lage store doser, for det blir drukket opp uansett.
Det du gjør;
2 deler ferskente
2 deler roibushte original
1 del mynte
sukker eller tilsvarende søtningsstoff etter hva du ønsker - denne teen anbefales for øvrig søt, i alle fall om du er på jakt etter "hjemmelaget kjøpete".
kok opp vann, trekk vekk fra varmen og vent i omtrent ett minutt - nå er vannet helt passe varmt. Putt teen i vannet og legg lokk på, vent omtrent fem (5) minutter. I mellomtiden kan du jo finne frem en passe stor mugge og fylle den med varmt vann, slik at du varmer den opp og unngår sprekker.
Hell teen over i muggen (du tømmer den selvsagt først) og søt den etter hva du synes best om. Om du er heldig og det er solskinn utenfor, sett muggen slik at solen treffer den - iste skal visst bli best i solen. (alt blir best i solskinn.) I mangel på solskinn er det ingen grunn til å fortvile, vanlig romtemperatur fungerer utmerket. Det tar noen timer å kjøle teen ned, så dette kan jo gjøres på kveldstid, før en legger seg.
Når teen er omtrent lunken, eller helst kald, heller du over te i isbitformer og fryser. Dette er nemlig det som kjøler teen ned - unngå kjøleskapet! Isbiter og noen sitronskiver, og dette er magisk god te. faktisk.
I hvert fall, jeg ramlet over noen fine tips til hvordan lage god iste i en eller annen tebutikk - husker ikke hvilken. Bestemte meg for å prøve. Så kom Annette og i noen dager, og vi hadde det veldig kjekt. Det er noe merkelig og fint med Annette, hun gir meg alltid inspirasjon til å finne opp ting og gjøre fine saker. Denne gang mer eksperimentering med te.
resultatet er nettopp iste. God, hjemmelaget iste.
Denne teen er frisk og søt på smak, og minner litt om den du kjøper i butikken - bare bedre, for den har ikke den ekle ettersmaken til Tine og det er jo tross alt ikke Nestlè. Er du glad i kjøpeiste burde du prøve denne her, og det går godt an å lage store doser, for det blir drukket opp uansett.
Det du gjør;
2 deler ferskente
2 deler roibushte original
1 del mynte
sukker eller tilsvarende søtningsstoff etter hva du ønsker - denne teen anbefales for øvrig søt, i alle fall om du er på jakt etter "hjemmelaget kjøpete".
kok opp vann, trekk vekk fra varmen og vent i omtrent ett minutt - nå er vannet helt passe varmt. Putt teen i vannet og legg lokk på, vent omtrent fem (5) minutter. I mellomtiden kan du jo finne frem en passe stor mugge og fylle den med varmt vann, slik at du varmer den opp og unngår sprekker.
Hell teen over i muggen (du tømmer den selvsagt først) og søt den etter hva du synes best om. Om du er heldig og det er solskinn utenfor, sett muggen slik at solen treffer den - iste skal visst bli best i solen. (alt blir best i solskinn.) I mangel på solskinn er det ingen grunn til å fortvile, vanlig romtemperatur fungerer utmerket. Det tar noen timer å kjøle teen ned, så dette kan jo gjøres på kveldstid, før en legger seg.
Når teen er omtrent lunken, eller helst kald, heller du over te i isbitformer og fryser. Dette er nemlig det som kjøler teen ned - unngå kjøleskapet! Isbiter og noen sitronskiver, og dette er magisk god te. faktisk.
Subscribe to:
Posts (Atom)
