ikke langt i fra heller

Jeg kunne skrevet stort og mangt, men jeg holder det kort.

Tetilbudet på ukjente overnattingssteder er bestandig spennende.

Vi bodde to netter på et vandrerhjem i Mariannelund,og den første morgenen spanderte vi på oss frokostservering. Frokosten var en interessant blanding av luksus (store mengder brie, perfekt romtemperert) og hverdag (kneipbrød, lite grøntfór.)
Tetilbudet var hverdagslig. Gule liptonposer, en og annen frukttepose og - under over alle undre - indian spice.

I fjor forsvant denne tetypen fra norske butikkhyller. Den ble erstattet av Twinings "Indian Chai", som ifølge alle andre var bedre på alle måter. Det skulle jo ikke være en overraskelse, ettersom Twinings faktisk generelt lager bedre te - bortsett fra at jeg aldri har vært enig i akkurat denne dommen. Hvor Indian Chai virkelig er god og sådär, utgjorde fremdeles Indian Spice den beste basisen for de mer krydrede versjonene av Ellinor Spesial, og den smakte bedre i ganen min også. Det var med savn jeg så hyllene tømmes for den, og det er med savn jeg kjøper den nye.
I kurven på det lille, svenske vandrerhjemmet eid av to hollendere, der fantes det altså noen gjenværende poser. Jeg spiste skiven min og trakk te, og deretter prøvesmakte jeg. Varme, litt sødme og en egen kryddersmak som fikk det til å gå kaldt og mykt nedover ryggen min.
Når folk lovpriste Indian Chai, var et av argumentene at den var søtere. Det er den nok. Nå var Indian Spice søtere enn jeg husket den, men fremdeles holdt den en liten spiss, en liten tungekrøll. Etter litt refleksjon over emnet, har jeg kommet frem til at den hemmelige forskjellen mellom de to typene ligger i krydderbasisen. Indian Chai er søt, fordi den bruker overvettes mye kanel, en utmerket kryddersmak i teen. Men Indian Spice bruker et annen basiskrydder, og avslører det selv på boksen - den lille snerten som alltid gir meg gåsehud er rett og slett kardemomme. Kardemommesmaken gjorde den perfekt til søtt bakverk, til teblandinger med vanilje i, til morgente. Jeg satt der og nøt hver slurk, og på vei ut rappet jeg til meg en ekstra pose - til fremtidig lykke. Det var ikke helt som å drikke walisisk solskinn, men det var ikke langt ifra heller.