søt peppermynte.

Riktignok er ikke dette en kombinasjon jeg kan ta æren for, ettersom andre for lengst har kommet på det og noen til og med har laget teblandinger en kan kjøpe. Når det er sagt tar jeg meg den frihet å reklamere og informere om den geniale blandingen lakrisrot og peppermynte utgjør. Dette er nemlig en slager.

Du trenger ikke mye av noen av dem, kanskje en tskje av hver pr. kopp. (Det er mulig du vil ha mer peppermynte enn lakrisrot, særlig dersom du vil ha den oppfriskende, avkjølende effekten av peppermynte.) Trekk sammen som du ville ha trukket vanlig peppermyntete, og smak. Vet du hva du vil finne?

Dersom du har dosert riktig vil du kjenne peppermyntesmaken først, den litt skarpe, friske og syrlige smaken av peppermynte. Denne sitter i lenge, og mens du smaker på den vil du kjenne at sødmen fra lakrisroten langsomt sniker seg inn. Friskheten fra peppermynten vil vare hele veien fra ytterste tungespiss til bakerst i svelget, men midt mellom der, akkurat bakerst i ganen, der vil du kjenne en søt smak som avbalanserer den bitterheten peppermynte lett får. Når du blander peppermynte og lakrisrot får du en veldig søt smak.
Hvis du vil, kan du jo alltids plusse på litt kanel og få enda søtere, litt mer krydret smak - prøv deg frem!

Alternativt kan du naturligvis kjøpe ferdigpakket te. London Fruit & Herb Companys Sweet Peppermint er et godt valg - men din egen blanding er bedre.

søte røtter fra helios

De siste ukene har jeg eksperimentert med noen gulbrune, forvridde kvister fra liten heliosboks merket "Lakrisrot". Den opprinnelige planen var inspirert av "Lacerol Extreme!", som har lansert den nye smaken "bringebær/lakris" - jeg tenkte jeg skulle prøve meg frem og lage bringebærte med lakrisrotundertoner. Jeg har fremdeles ikke funnet den perfekte oppskrift ennå, men jeg jobber med saken; jeg har fremtidshåp.

Men om bringebærteen min ikke er helt klar ennå har jeg likevel noen oppskrifter å dele med dere. Jeg har nemlig brukt lakrisrot i flere andre tetyper, noenganger med glimrende resultat.

Kamillete er godt for så mangt. Dersom du er en av dem som drikker kamillete, enten det nå er fordi du trenger å slappe av, fordi du vil slippe sterke menstruasjonssmerter eller fordi det smaker godt, vil jeg oppriktig anbefale deg å gå til innkjøp av en sånn heliospakke med lakrisrot. Ved tilberedning av en kopp kamillete trenger du en pose kamillete/en tskje kamilleblomst, kanskje tre forvridde lakrisrotkvister og ellers kokt vann i koppen. Denne teen er forøvrig fantastisk å servere dersom du skulle ha gjester ut på kvelden, for den er søt, koffeinfri og alle jeg har servert den til har likt den, så du vil kanskje vurdere å lage mer. Til en hel kanne med kamillete trenger du;

to, tre poser med kamillete kjøpt på butikken/
omtrent tre spiseskjeer kamilleblomst plukket ved et busstopp
en tskje lakrisrot (og faktisk, dette holder! Lakrisrot er drøy.)
Omtrent en liter kokende vann.
'
La dette trekke i noen minutter, kanskje tre, fem. Kamille er en urt, så du kan med fordel trekke lenge, men i løpet av de første fem minuttene vil du ha en gulgyllen tedrikk som har en hel rekke positive egenskaper. Den store forskjellen lakrisrot vil gjøre er at den fungerer som et slags naturlig søtningsstoff. Den første smaken du kjenner er umiskjennelig kamille, som seg hør og bør. Smaken av kamille kjennes først og fremst langt fremme i munnen, midt på tungen omtrent. Hvis du kjenner godt etter merker du allerede lakrisroten her, langt bak og gjemt under kamillesmaken. Det er likevel først etterpå, et sekund eller to etter at du svelger, at lakrisroten kommer fullt frem. Smaken av lakrisrot er veldig søt, og den passer perfekt inn sammen med ettersmaken av kamille, som ellers kan bli litt besk. Sammen med lakrisrot blir smaken heller jevn og balansert, særlig når du tar neste slurk, og ettersmaken av lakrisrot blander seg med kamillen. Du ender opp med å drikke hele tekoppen uten helt å merke det.

Merk deg at kamillete gjerne har smaksforskjeller alt etter hvilket merke du bruker. Noen merker, for eksempel liptons kamillete er veldig mild, mens for eksempel kamilleteen fra Confecta har temmelig skarp, bitter smak. Lakrisrot er særlig genialt i de mer skarpe kamilleteene, ettersom den avbalanserer og fungerer som mer naturlig og umerkelig søtningsstoff enn for eksempel honning.

Safran - en åpenbaring

Jeg har et nytt favoritttekrydder. Sørgelig nok er det også verdens dyreste krydder, men det får ikke hjelpe, jeg er tilbøyelig til å si det er verdt prisen. Jeg snakker selvsagt om safran. Jeg snakker om et krydder som er skarpt, bittersøtt og varmende, med en smak som kan minne om honning, men som slett ikke er det. Jeg har hatt en bitteliten eske med safran i kjøkkenskapet, og nå har jeg prøvd det ut.

Visste du at safran er blomsterarrene til en spesiell krokusplante? Og den kan brukes til langt, langt mer enn originale lussekatter! Safran er bra mot høyt blodtrykk og høyt kolesterol, det hjelper mot blodmangel, gikt og revmatisme, det åpner luftveiene samt det er bra for fordøyelsen din. Det fungerer som smertelindrende og som et afrodisiak - det er rett og slett ikke ende på alt safran er godt for. Det eneste er at jeg er litt skeptisk til safran som kur på hysteri og frigiditet, to eksempler på klassiske kvinnesykdommer. Derimot, for å veie opp for det lille sidesparket, på alle mammasider som florerer det store nett er det satt opp store varselskilt om hvor abortfremkallende det kan virke. Der er det om å gjøre å ikke røre safran, men jeg blir enda mer sympatisk rettet - jeg har sansen for gamle og solidariske kjerringråd på akkurat det feltet.
Mammaene kan ha et lite poeng, dog - safran er mildt narkotisk, og kan være giftig i store doser. Heldigvis er sjansen for at du får i deg for mye av verdens dyreste krydder heller liten, men du er herved advart.

Jeg mikset min egen blanding, selvsagt. Safran er tross alt temmelig dyrt, dessuten smaker det aller best som en underliggende bismak, i kombinasjon med andre og mer lettilgjengelige krydder. Merk at du trenger veldig lite safran for å få denne effekten, det er et dyrt, men drøyt krydder. Jeg blandet

en bitteliten klype safran
en ts, rosmarin
tre,fire nellik
litt kanel
og en klype peppermynte.

Jeg blander alt i en kopp, og heller kokende vann langsomt over. Denne teen blir bedre jo lenger den trekker, og etter en ti minutters tid vil uansett omtrent alt krydderet synke til bunns. (Det er lov å bruke en tesil i likhet med de fleste andre.) I løpet av disse minuttene vil teen få en dyp rødgyllen farge.
Resultatet er en åpenbaring for smaksløkene. Teen lukter som en av de beste yogiteene, skarp, spennende og krydret med ting du vanligvis ikke gjenkjenner - men her har du jo blandet dem selv, så her har du en anelse.
Den første slurken - først er det mest søtt, en slags varm og temmelig jevn sødme i munnen når du svelger. Deretter kjenner du nelliken, som gjør at det brenner bittelitt midt på tungen, akkurat nok til at du kjenner at du drikker en te med krydder i. Og deretter! Da, når du har kjent litt på den jevne, varme smaken, den litt brennende nelliksmaken - da kjenner du snevet av peppermynte, som kjøler deg litt ned. Peppermyntesmaken varer ikke så lenge, den glir langsomt ut i en versjon av den første smaken - som er smaken av safran.

Dette er en tilnærmet perfekt vinterte, og jeg er villig til å vedde min beste tekanne på at den fungerer ypperlig med honning. Jo lenger ned i koppen du kommer, jo sterkere kjenner du safransmaken, men den blir aldri påtrengende eller ubehagelig. Derimot kjenner du teen varme langt ned i halsen, og dette er mektig te, du kan bruke lang, lang tid på en kopp, og hver slurk er en nytelse.

Så dypt kan en engelskmann synke...

...når verden holder på å gå under.

I dag skal jeg blande ting jeg setter stor pris på hver for seg, sammen til en smørje i tebloggen. (Nei, jeg skal ikke blande melk, sitron og peppermyntete.) Jeg vil sitere Rupert Giles, verdens stiveste og tradisjonelle engelske innehaver av et skolebibliotek. Og fordi ikke alle tedrikkere er like ihuga Buffyfans som jeg er, og fordi ikke alle i verden øyeblikkelig vet hvem Rupert Giles er, trengs det kanskje en introduksjon.

Buffy the Vampire Slayer er tvserien om en seksten år gammel jente som blir uvalgt til å være den eneste i verden som kan kjempe mot demoner og vampyrer. Hun skal redde verden, med andre ord. Hun bor i Sunnydale, et lite og solfylt sted i Calefornia, men sjefene hennes er bosatt i England, og de blander seg stadig opp i arbeidet hennes. En del av det å være vampyrdreper, er at en får sin helt private trener og opplærer i kunsten å kverke vampyrer. Rupert Giles er denne personen for Buffy, og opp gjennom syv sesonger vokser det et nydelig far/datterforhold mellom dem som gjør en varm langt inn i hjertet. Men, dette er en digresjon av dimensjoner, jeg skulle slett ikke snakke om hvor flott Buffy er. De har jeg allerede gjort.

Poenget er at Giles er brite til fingertuppene. Anthony Head, som spiller den godeste Giles, er også brite til fingertuppene, og han mestrer Giles' stivhet til fulle. Og så har du den replikken som jeg egenlig hadde tenkt å sitere til dere i dag. I sesong tre, mens de står over en kjempekrise der verden holder på å bli slukt av en kjempedemon, r prøver noen velmenende å roe ned hans noe stressede nerver. Og Giles svarer kort og kontant, meget utypisk og meget treffende:

"Tea is soothing. I wish to be tense"

Midt i eksamensperioden kan jeg identifisere meg med demoner som sluker verden, og det stresset dette må medføre.

julens kaféstunt

Landets mest spenstige kafekjeden finner du tre steder i landet; en i Bergen, tre i Trondheim og en på Jessheim (av alle steder.) Nå er ikke Dromedar mitt førstevalg når det gjelder kafé, jeg foretrekker kafeer som utgir seg for å være en koselig stue, og dromedarkafeer pleier å mangle de dype sofaene, det varme og dempede lyset, de intime bordene og det søte kakeutvalget. Til gjengjeld har de som regel behagelige barkrakker, stilfulle, rene farger og ikke minst, de har et imponerende kaffeutvalg. I tillegg til å ha en stor andel av økologiske varer, har de melkevarianter både til veganere og melkeintolerante, og baristaene er usedvanlig godt trent i kaffekunst. De selger mange former for fantastisk god svart kaffe, både i kopp og i pose, og, hvilket jeg skal skrive om nå, de pleier å ha de mest kreative og nyskapende kaffevariantene.

Høst og vintermenyen deres i år inneholder åtte forskjellige varme drikker, som alle sammen stort sett beveger seg mellom kakao og kaffe. Èn av drikkene som tilbys denne høsten er imidlertid en kombinasjon av te og kaffe. Jeg måtte selvsagt prøve den ut.

Dromedar har kalt denne drikken nøyaktig det den er, kaffe- te. Den inneholder sterk te av earl grey med blå blomst, ekspressokaffe og pisket fløtemelk. På dromedar lages en kopp med en dobbel espresso og førti cl sterk te, fordi espressosmaken er ganske dominerende. Med andre ord lages denne omtrentlig to deler te til en del kaffe, og deretter så mye melkeskum du vil ha. Dromedar serverer kaffe – teen sin i runde, hvite kaffekopper, og dette gir jeg dem pluss for: jeg liker en kafé som fremdeles forstår verdien av å servere te, kaffe eller kakao i rund kopp. (Te i glass gjør meg utilpass.)

Altså:
1 del dobbel espresso
2 deler Earl Grey (med blomst, tydeligvis)
Masse melkeskum

Som kjent er lukt en viktig del av en smaksopplevelse, og denne drikken lukter mye. Det første en merker er lukten av kaffe, som er tydelig. Hvis en lukter nøye etter merker en også et snev av bergamott. Det var en god lukt, men jeg ble litt skeptisk av at kaffelukten var så dominerende. God te skal lukte mye, den også. Så jeg smakte på den.

Og ble gledelig overrasket. I første øyeblikk smaker det nemlig mest av earl Grey, men en slags dypere og rundere smak enn vanlig. Deretter kommer en ny smak, som er helt tydelig kaffe. Det artigste kommer idet du svelger, for da blander de to smakene seg sammen og det blir plutselig veldig tydelig hva dette er: kaffe – te.
Dette er en veldig merkelig og ikke minst, en veldig mektig form for te. Jeg var halvveis ned i koppen da jeg merket at jeg hadde drukket det som te, og at jeg nå måtte senke farten jeg drakk i, hvis jeg skulle få i meg alt – som om jeg drakk espresso. Etter hvert som du kommer ned i koppen, merkes nemlig espressodelen sterkere, og den kan helle mot å bli sur – men gjør andelen melk at smaken for det meste er dominerende søt.

I all sannhet er dette mer enn bare kaffe og te, i alle fall på Dromedar. Du får nemlig sjokoladestrøssel på toppen, hvilket fører til at når du har drukket halve koppen, får espressokaffen et hint av sjokolade, enda mer å erte smaksløkene med. Dette er utvilsomt den artigste kaffeformen jeg har smakt på lang, lang tid, og det er en spennende vri på te. Jeg ville ikke direkte anbefale den hvis du ikke liker kaffe, men hvis du – som meg – er enten glad i en av dem og liker den andre, eventuelt er like glad i begge, anbefaler jeg å prøve dette. Det var, i mangel på bedre ord, direkte spennende.

rød te, helnorsk versjon med tropisk vri

Her om dagen skulle jeg få tebesøk, og ettersom besøket skulle foregå på kveldingen en gang, og flertallet av de besøkende er aller mest glad i fruktteer, tenkte jeg at jeg skulle eksperimentere med nye saker.

Jeg fant frem pakken min med nypete. Nypete er sånt som du egentlig burde lage gratis, ved å plukke dem modne, røde og pene på sensommeren. Visste du for eksempel at nyper er det fruktbæret i Norge som inneholder mest Cvitamin? Det er med andre ord glupt å drikke nypete på høsthalvåret, og det er lurt å skaffe dem gratis fra alle de diverse nyperosebuskene som vokser rundt om i August. Deretter kan en dele dem opp i biter og helst fjerne de irriterende lusenøttene i midten, tørke dem en stund i ovn på aller, aller laveste varme og deretter knuse dem opp i passende størrelse i en morter - alternativt en sånn derre kjøkkenmaskin.
I år var jeg lat, og plukket lite nyper. Til gjengjeld reiste fine venner av meg til India, og overlot hele sin tesamling til meg, deriblant enorme mengder nypete - hvilket kan ha sammenheng med min latskap hva angår nypeslang. I alle fall - jeg plukket frem min pakke med Confecta Nypete, valgte meg ut to gassbindposer og slapp dem ned i en og en halv liter kaldt vann. Nypete skal helst trekke ganske lenge, opptil et kvarters tid, for å få skikkelig fin rødfarge, rund og veldig syrlig smak. Men dere kjenner meg, og lar jeg noensinne te være bare te?
Når nypeteen var godt gjennomvåt, fisket jeg frem noen poser med Lipton Mangote, som jeg prøver å bli kvitt. Denne teen lukter fantastisk og smaker ikke fullt så godt, men i riktige blandinger er den flott. Riktignok har den en base av svart te, og er derfor ikke helt beregnet på kveldsteer, men i små doser er det ingen fare. Jeg slipper en til to poser mangote i blandingen, og rører litt rundt. Deretter varmer jeg langsomt opp som jeg pleier. Når det nærmer seg kokepunktet rører jeg rundt igjen, og hva tror en! Fargen er nydelig, og det lukter nypemango i hele kjøkkenet.
Etter kanskje ti minutter like under kokepunktet trekker jeg tekjelen av platen og heller i varm tekanne. Te til servering.

Teen ble syrlig, på grensen til sur, men med honning ble den syrlig, rund og veldig god. Mhm, dette er måten å kombinere nypete og mango. Neste gang tror jeg kanskje jeg skal prøve nypete med ferske mangobiter, og se hva en får da.

kjøkkenheksen kverker halsonde

Det er noen ting en kjøkkenheks liker å ha i krydderhyllen. Min krydderhylle vokser stadig, etter hvert som jeg oppdager nye eksperimentelle tetyper. Mitt nyeste prosjekt? Salvie.

Salviete kan kverke sår hals, visste du det? Det er fordi salvie er en av de mange kryddertypene som virker bakteriehemmende. Dessuten er det godt, og det er jo fint.

Du blander:

2 ts salvie i en kopp kaldt vann. Varm det langsomt opp til kokepunktet, men la det ikke koke. Ta gryten av platen, la det trekke så lenge du gidder og drikk teen i små slurker. (Det anbefales å gurgle teen mellom hver munnfull. Lek at du er barn igjen, og gurgle alt du kan. Gurglegurglegurgle.)

Men! Alle kjerringråd har et men. Er du kvinne, mamma og ammende, bør du drikke en annen form for te. Salvie hemmer melkeproduksjonen.