Hver jul dukker det frem en lang rekke med "eksklusive" juleteer, som alle inneholder mer eller mindre de samme ingrediensene. Teene mikser mellom mandler, eplebiter, nellik, kanel, kardemomme og, hvis produsenten er vågal og spenstig, litt pepper, og en får en lang rekke juleteer som til forveksling likner hverandre, og som alle får kreative navn som "julete" eller "adventste", eller hvorfor ikke julekos?
I år hadde jeg planer om å lage en offisiell oversikt over de beste juleteene, og jeg har følgelilg gått til innkjøp av alle de tre juletetypene Trondheims tebutikk hadde å by på. I tillegg sammenliknes disse tre med adventsteen den samme butikken har solgt de siste par ukene, samt en pose med bengalsk blanding som, om en skal dømme etter innholdet, er nesten identisk med diverse andre, og en pose av ukjent opprinnelse med roibushjulete.
Den bengalske teen består av bare de overnevnte krydderne, muligens med en overvekt av nellik, blandet ut i svart te. krydderblandingen gjør at denne teen blir først og fremst litt for skarp i smaken. Det kan selvsagt mildnes med melk, men dette er ikke en te som passer til melk - tvert i mot, den skal brenne litt på tungen. Hovedproblemet er at den ikke er søt nok, den er skarp på tungen, men mangler den runde søtheten som bør ligge bak enhver god, skarp te. Om jeg skulle gi en terningkast? Esj, jeg gjør ikke sånt.
Den svarte teen til tehuset besto av svart te, kanel, kardemomme og litt mandler - den var god, men litt bitter, og dessuten går den i nesten motsatt felle av den bengalske teen - den blir for tam. Det er rett og slett for lite krydder, og heller ikke her var krydderne helt riktig balansert i forhold til hverandre - jeg savnet en mer utpreget kanelsmak, og kanskje mer eplebiter - i hvert fall savnet den både den søte grunntonen og den syrlige undertonen som bør prege en god julete. For all del, jeg foretrekker denne fremfor mye annet jeg har prøvd, men den perfekte julete er det likevel ikke.
I år har tebutikken forsøkt å gjøre alle til lags, og i en vakker, blå innpakning fant en den svarte teens grønne motsetning. Denne besto av tilnærmet de samme krydderiene, men fordelt i grønn te. Dette fungerte temmelig bra, og om en foretrekker teen grønn ville jeg anbefale denne. Avrundet, mild smak av grønne blader, mens krydderiene gir akkurat den riktige spissen som gjør den interessant. Ikke akkurat det jeg ville servere etter en tung julemiddag, men som tilbehør i juletiden er den super.
Tebutikkens siste alternativ var en pose med fruktte, og jeg er på ingen måte overbegeistret for fruktteer. Denne besto, ingen overraskelse, av eplebiter og litt krydder, og den var helt grei - ingen store smaksopplevelser, verken på godt eller vondt, men absolutt noe å servere helsefolk som vil erstatte klassisk bærte. Kanskje litt sur i lengden, dersom den ble trukket for lenge, men det gjelder omtrent alle epleteer, og den fungerte utmerket med litt søtningsmiddel i.
Årets definitive suksess faller på den siste, nemlig roibushteen. Denne ble funnet i min bestemors skuff, og jeg har følgelig ingen anelse hvor en får tak i mer. (Jeg ville forsøkt på "herskap og tjenere" i Bergen, de er flinke på roibush, og en kan jo alltids tipse tebutikken i Trondheim - de fikser mye bra te på bestilling.) Den inneholder rød busk, store, skallfrie mandelbiter, litt epleskall og ganske små kanelbiter, og det er stort sett det. Hvem det enn er som har laget denne i utgangspunktet,de fortjener skryt for å kjenne krydderets begrensning og ikke bare dens muligheter. Slik situasjonen er nå, kan en kanskje mikse den selv om en ikke får tak i den andre steder.
Så, hvorfor er denne teen så fantastisk?
for det første, den har alle smaker den skal ha. På en helt jevn og ganske mild basis av roibush finner vi en overtone av noe litt syrlig og mest godt - kanel - men en gjenkjenner ikke kanelsmaken helt med det samme. I tillegg kommer mandlene og gjør teen søtere enn vanlig roibushte, uten at det blir vammelt eller tamt, slik det ofte blir i svart te som forsøker det samme. I tillegg er den jo faktisk vel så sunn som noen andre alternativer, koffeinfri og god for fordøyelse som den er, og ikke minsst har den finest farge av alle. Teen blir dypt rød i koppen, og i likhet med all roibushte er den umulig å gjøre bitter. Det betyr også at det nesten er umulig å ha for mye krydder i, for bitterheten og skarpheten som krydder fører med seg, blir jevnet ut av roibushsmaken.
Og en kan drikke den når som helst. Denne ville passe perfekt etter et svært julemåltid, men den fungerer ypperlig som frokostte hver morgen også. Lenge leve allsidige teideer!
Akk, ja.
Jeg fikk en særdeles interessant blanding av eple og ingefær, og skal en dømme etter lukten har de lagt vekt på den siste ingrediensen, hvilket er flott. Jeg skal tro dette er geniale saker ved neste forkjølelse, når jeg ikke orker å gå ut for å kjøpe fersk ingefær, og når ingenting annet smaker noe uansett, og frem til da skal jeg bare nyte synet av den fantastiske pakken.
Den beste teen så langt er nok peppermynteteen. Dette var en usedvanlig behagelig, jevn, mild og tydelig peppermyntesmak - jeg har ikke drukket så god myntete siden jeg var på verftet sist, og fikk ferske mynteblader i en liten sil i koppen. Og best av alt, dette er faktisk ren peppermyntete, den er ikke blandet ut med diverse illeluktende sitronmelisseblader, sur, grønn te eller tilsvarende - en sjeldenhet. En tejuvel!
og 
