Friday, January 4, 2008
Ros, te og tang
Åh, te gjør verden til et bedre sted å være i. Særlig når noen, i dette tilfellet Virrvarret Ida Sofie, gir ros og tilbakemelding på ens egen teblogg, og sender nye, fine folk på besøk. En blir inspirert til å leke mer med te og tang, og det minner meg på at jeg skal prøve å skaffe tangte, en form for kinesisk te brygget på tørket tang. Kineserne er kreative krek når det gjelder te.
Tuesday, January 1, 2008
Rødt! Det er Rødt!
Med tilgang til min bestemors store utvalg av sørafrikansk roibushte blir det lett til at en eksperimenterer med nettopp den røde teen. Og dere kjenner meg, når jeg skal eksperimentere betyr det at jeg skal leke miksedronning, jeg skal trikse og fikse til jeg får en ny teblanding ingen har hørt om før, og som er god.
Javisst, og jeg skulle ta utgangspunkt i rooibos denne gang. For dem som ikke vet hva roibush er fra før, kan jeg informere om at det er en form for rød busk som vokser særlig i Sør Afrika, har en fantastisk nydelig rødfarge og er i motsetning til alle andre røde teer jeg kjenner til, mild og rund på smak, uten antydning til syre. Den er på mange måter arabernes hibiskuste og nordeuroperernes kamillete, vi snakker altså om en helsebringende tetype med masse antioksidanter og uten koffein, en te som i tillegg etter sigende er svært bra for fordøyelsen. Jeg skjønner godt alle dem som har erklært roibushteen for den beste i verden.
I romjulen fikk jeg tid til å smake skikkelig på denne teen, og fundere litt over den. Mine funderinger startet egentlig før jul,da jeg ble invitert inn på et spontantebesøk hos en ung mann jeg liker svært godt, (og som i følge ryktene egentlig er kaffedrikker - han drikker te med meg.)Dersom jeg skal dømme hans tevalg de siste gangene jeg har delt en kopp med ham, har han sansen for fruktte. Han drikker Lipton blue fruits, en av de få vellykkede liptonteene, som for meg er forbundet med å være yngste frø på mitt første bøllekurs, og på min anbefaling prøvde han ut min spesialmiks av bringebær og nype, en tekopp han påsto var god. Det kan jo hende den unge mannen, som virkelig er en usedvanlig sympatisk fyr, rett og slett påsto den var god for å glede meg, i så fall vil han muligens angre på det i ettertid. Nå i romjulen, i forbindelse med ham, i forbindelse med bestemors store mengder roibush og litt i forbindelse med det faktum at jeg har lite alternative frukttetyper, har jeg besluttet å leke Willy Wonka igjen.
Nuvel, let's cut the crap. Det slo meg nemlig at en blanding av roibush, nype og bringebær kanskje kunne fungere godt sammen, og gjett om jeg fikk rett! Jeg blandet like mengder nypeblanding og ren roibush, omtrent en toppet teskje av hver til en liter vann. Jeg puttet teblandingen i to tesiler, lot det trekke i omtrent fire minutter under lokk og fjernet dem igjen. Vanligvis når en trekker roibushte kan en trekke den så lenge en måtte ønske, smaken blir bare fyldigere jo lengre bladene ligger i vannet, men når den er blandet med nyper og bringebær kan den lett bli sur. Ren nypeblanding er best med søtningsmiddel, men når denne blandingen oppnår en slags dobbeltsidighet som gjør at den fungerer fint alene. Roibushsmaken skaper en solid bakgrunn som fyller hele munnen din. Deretter slår anslaget av nypene inn- en syrlig smak får tungen din til å krølle seg litt, men uten at du griner på nesen. Og til sist bringebærene, også litt sure, men med en viss sødme, særlig blandet med roibushen, som hele tiden ligger der som et underlag. Tro meg, dette var en fin blanding, jeg og mitt tebesøk tømte to kanner i rask rekkefølge, og det er gått opp for meg at jeg nok skal gjøre et tappert forsøk på å utkonkurrere min bestemors rødbusklager.
Javisst, og jeg skulle ta utgangspunkt i rooibos denne gang. For dem som ikke vet hva roibush er fra før, kan jeg informere om at det er en form for rød busk som vokser særlig i Sør Afrika, har en fantastisk nydelig rødfarge og er i motsetning til alle andre røde teer jeg kjenner til, mild og rund på smak, uten antydning til syre. Den er på mange måter arabernes hibiskuste og nordeuroperernes kamillete, vi snakker altså om en helsebringende tetype med masse antioksidanter og uten koffein, en te som i tillegg etter sigende er svært bra for fordøyelsen. Jeg skjønner godt alle dem som har erklært roibushteen for den beste i verden.
I romjulen fikk jeg tid til å smake skikkelig på denne teen, og fundere litt over den. Mine funderinger startet egentlig før jul,da jeg ble invitert inn på et spontantebesøk hos en ung mann jeg liker svært godt, (og som i følge ryktene egentlig er kaffedrikker - han drikker te med meg.)Dersom jeg skal dømme hans tevalg de siste gangene jeg har delt en kopp med ham, har han sansen for fruktte. Han drikker Lipton blue fruits, en av de få vellykkede liptonteene, som for meg er forbundet med å være yngste frø på mitt første bøllekurs, og på min anbefaling prøvde han ut min spesialmiks av bringebær og nype, en tekopp han påsto var god. Det kan jo hende den unge mannen, som virkelig er en usedvanlig sympatisk fyr, rett og slett påsto den var god for å glede meg, i så fall vil han muligens angre på det i ettertid. Nå i romjulen, i forbindelse med ham, i forbindelse med bestemors store mengder roibush og litt i forbindelse med det faktum at jeg har lite alternative frukttetyper, har jeg besluttet å leke Willy Wonka igjen.
Nuvel, let's cut the crap. Det slo meg nemlig at en blanding av roibush, nype og bringebær kanskje kunne fungere godt sammen, og gjett om jeg fikk rett! Jeg blandet like mengder nypeblanding og ren roibush, omtrent en toppet teskje av hver til en liter vann. Jeg puttet teblandingen i to tesiler, lot det trekke i omtrent fire minutter under lokk og fjernet dem igjen. Vanligvis når en trekker roibushte kan en trekke den så lenge en måtte ønske, smaken blir bare fyldigere jo lengre bladene ligger i vannet, men når den er blandet med nyper og bringebær kan den lett bli sur. Ren nypeblanding er best med søtningsmiddel, men når denne blandingen oppnår en slags dobbeltsidighet som gjør at den fungerer fint alene. Roibushsmaken skaper en solid bakgrunn som fyller hele munnen din. Deretter slår anslaget av nypene inn- en syrlig smak får tungen din til å krølle seg litt, men uten at du griner på nesen. Og til sist bringebærene, også litt sure, men med en viss sødme, særlig blandet med roibushen, som hele tiden ligger der som et underlag. Tro meg, dette var en fin blanding, jeg og mitt tebesøk tømte to kanner i rask rekkefølge, og det er gått opp for meg at jeg nok skal gjøre et tappert forsøk på å utkonkurrere min bestemors rødbusklager.
Wednesday, December 26, 2007
Dr. Robert, Dr. Kada, Dr. Heggvik, Dr. Stuart
De fleste har vel et forhold til ordet "doktor", enten det er et ord ladd med negative assosiasjoner eller et ord som blir forbundet med en erfaren lege med tolv års utdanning. Jeg har selvsagt mine assosiasjoner selv, og i likhet med meg selv er de stadig i utvikling. Fra barnsben av har jeg kjent Beatles' "Dr. Robert", og nesten like lenge har jeg kjent familielegen vår, Dr. Kada. I høst flyttet min kusine til Bialystok for å studere medisin og ufordre det kjønnsfordelte arbeidsmarkedet, vips må også hun assosieres med ordet "doktor". Og til sist, nå i julen fikk jeg sannelig en enda ny assosiasjon.Under en deprimerende trussel om at dette ble den siste teen jeg ville få fra dette hold på en stund, og med den et unnskyldende "det var mest for den ultratøffe innpakningen sin skyld", mottok jeg i år fire store pakker med posete. Og dette var ikke en hvilken som helst posete, men Dr. Stuart posete - en sånn sær, alternativ kar som produserer organisk, visst nok helsebringende te. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, alternative mennesker har peiling på te.
Jeg fikk en særdeles interessant blanding av eple og ingefær, og skal en dømme etter lukten har de lagt vekt på den siste ingrediensen, hvilket er flott. Jeg skal tro dette er geniale saker ved neste forkjølelse, når jeg ikke orker å gå ut for å kjøpe fersk ingefær, og når ingenting annet smaker noe uansett, og frem til da skal jeg bare nyte synet av den fantastiske pakken.
Den beste teen så langt er nok peppermynteteen. Dette var en usedvanlig behagelig, jevn, mild og tydelig peppermyntesmak - jeg har ikke drukket så god myntete siden jeg var på verftet sist, og fikk ferske mynteblader i en liten sil i koppen. Og best av alt, dette er faktisk ren peppermyntete, den er ikke blandet ut med diverse illeluktende sitronmelisseblader, sur, grønn te eller tilsvarende - en sjeldenhet. En tejuvel!
og 
Disse to er ikke en gang åpnet ennå, men dere skjønner bildet, skulle jeg tro. Oppdateringer følger med tiden, og hvis noen er nysgjerrig er jeg alltid åpen for tebesøk.Og dem som er ansvarlige for min nye te, Takk! Måtte det endelig ikke bli for lenge til neste gang jeg får åpne en velluktende, interessant pakke med fire hjørner, og oppdage at pakken inneholder te. Husk, en tedronning har aldri for mye te!
Jeg fikk en særdeles interessant blanding av eple og ingefær, og skal en dømme etter lukten har de lagt vekt på den siste ingrediensen, hvilket er flott. Jeg skal tro dette er geniale saker ved neste forkjølelse, når jeg ikke orker å gå ut for å kjøpe fersk ingefær, og når ingenting annet smaker noe uansett, og frem til da skal jeg bare nyte synet av den fantastiske pakken.
Den beste teen så langt er nok peppermynteteen. Dette var en usedvanlig behagelig, jevn, mild og tydelig peppermyntesmak - jeg har ikke drukket så god myntete siden jeg var på verftet sist, og fikk ferske mynteblader i en liten sil i koppen. Og best av alt, dette er faktisk ren peppermyntete, den er ikke blandet ut med diverse illeluktende sitronmelisseblader, sur, grønn te eller tilsvarende - en sjeldenhet. En tejuvel!
og 
Disse to er ikke en gang åpnet ennå, men dere skjønner bildet, skulle jeg tro. Oppdateringer følger med tiden, og hvis noen er nysgjerrig er jeg alltid åpen for tebesøk.Og dem som er ansvarlige for min nye te, Takk! Måtte det endelig ikke bli for lenge til neste gang jeg får åpne en velluktende, interessant pakke med fire hjørner, og oppdage at pakken inneholder te. Husk, en tedronning har aldri for mye te!
Monday, December 24, 2007
nesten tekonkurranse
Hver jul dukker det frem en lang rekke med "eksklusive" juleteer, som alle inneholder mer eller mindre de samme ingrediensene. Teene mikser mellom mandler, eplebiter, nellik, kanel, kardemomme og, hvis produsenten er vågal og spenstig, litt pepper, og en får en lang rekke juleteer som til forveksling likner hverandre, og som alle får kreative navn som "julete" eller "adventste", eller hvorfor ikke julekos?
I år hadde jeg planer om å lage en offisiell oversikt over de beste juleteene, og jeg har følgelilg gått til innkjøp av alle de tre juletetypene Trondheims tebutikk hadde å by på. I tillegg sammenliknes disse tre med adventsteen den samme butikken har solgt de siste par ukene, samt en pose med bengalsk blanding som, om en skal dømme etter innholdet, er nesten identisk med diverse andre, og en pose av ukjent opprinnelse med roibushjulete.
Den bengalske teen består av bare de overnevnte krydderne, muligens med en overvekt av nellik, blandet ut i svart te. krydderblandingen gjør at denne teen blir først og fremst litt for skarp i smaken. Det kan selvsagt mildnes med melk, men dette er ikke en te som passer til melk - tvert i mot, den skal brenne litt på tungen. Hovedproblemet er at den ikke er søt nok, den er skarp på tungen, men mangler den runde søtheten som bør ligge bak enhver god, skarp te. Om jeg skulle gi en terningkast? Esj, jeg gjør ikke sånt.
Den svarte teen til tehuset besto av svart te, kanel, kardemomme og litt mandler - den var god, men litt bitter, og dessuten går den i nesten motsatt felle av den bengalske teen - den blir for tam. Det er rett og slett for lite krydder, og heller ikke her var krydderne helt riktig balansert i forhold til hverandre - jeg savnet en mer utpreget kanelsmak, og kanskje mer eplebiter - i hvert fall savnet den både den søte grunntonen og den syrlige undertonen som bør prege en god julete. For all del, jeg foretrekker denne fremfor mye annet jeg har prøvd, men den perfekte julete er det likevel ikke.
I år har tebutikken forsøkt å gjøre alle til lags, og i en vakker, blå innpakning fant en den svarte teens grønne motsetning. Denne besto av tilnærmet de samme krydderiene, men fordelt i grønn te. Dette fungerte temmelig bra, og om en foretrekker teen grønn ville jeg anbefale denne. Avrundet, mild smak av grønne blader, mens krydderiene gir akkurat den riktige spissen som gjør den interessant. Ikke akkurat det jeg ville servere etter en tung julemiddag, men som tilbehør i juletiden er den super.
Tebutikkens siste alternativ var en pose med fruktte, og jeg er på ingen måte overbegeistret for fruktteer. Denne besto, ingen overraskelse, av eplebiter og litt krydder, og den var helt grei - ingen store smaksopplevelser, verken på godt eller vondt, men absolutt noe å servere helsefolk som vil erstatte klassisk bærte. Kanskje litt sur i lengden, dersom den ble trukket for lenge, men det gjelder omtrent alle epleteer, og den fungerte utmerket med litt søtningsmiddel i.
Årets definitive suksess faller på den siste, nemlig roibushteen. Denne ble funnet i min bestemors skuff, og jeg har følgelig ingen anelse hvor en får tak i mer. (Jeg ville forsøkt på "herskap og tjenere" i Bergen, de er flinke på roibush, og en kan jo alltids tipse tebutikken i Trondheim - de fikser mye bra te på bestilling.) Den inneholder rød busk, store, skallfrie mandelbiter, litt epleskall og ganske små kanelbiter, og det er stort sett det. Hvem det enn er som har laget denne i utgangspunktet,de fortjener skryt for å kjenne krydderets begrensning og ikke bare dens muligheter. Slik situasjonen er nå, kan en kanskje mikse den selv om en ikke får tak i den andre steder.
Så, hvorfor er denne teen så fantastisk?
for det første, den har alle smaker den skal ha. På en helt jevn og ganske mild basis av roibush finner vi en overtone av noe litt syrlig og mest godt - kanel - men en gjenkjenner ikke kanelsmaken helt med det samme. I tillegg kommer mandlene og gjør teen søtere enn vanlig roibushte, uten at det blir vammelt eller tamt, slik det ofte blir i svart te som forsøker det samme. I tillegg er den jo faktisk vel så sunn som noen andre alternativer, koffeinfri og god for fordøyelse som den er, og ikke minsst har den finest farge av alle. Teen blir dypt rød i koppen, og i likhet med all roibushte er den umulig å gjøre bitter. Det betyr også at det nesten er umulig å ha for mye krydder i, for bitterheten og skarpheten som krydder fører med seg, blir jevnet ut av roibushsmaken.
Og en kan drikke den når som helst. Denne ville passe perfekt etter et svært julemåltid, men den fungerer ypperlig som frokostte hver morgen også. Lenge leve allsidige teideer!
Akk, ja.
I år hadde jeg planer om å lage en offisiell oversikt over de beste juleteene, og jeg har følgelilg gått til innkjøp av alle de tre juletetypene Trondheims tebutikk hadde å by på. I tillegg sammenliknes disse tre med adventsteen den samme butikken har solgt de siste par ukene, samt en pose med bengalsk blanding som, om en skal dømme etter innholdet, er nesten identisk med diverse andre, og en pose av ukjent opprinnelse med roibushjulete.
Den bengalske teen består av bare de overnevnte krydderne, muligens med en overvekt av nellik, blandet ut i svart te. krydderblandingen gjør at denne teen blir først og fremst litt for skarp i smaken. Det kan selvsagt mildnes med melk, men dette er ikke en te som passer til melk - tvert i mot, den skal brenne litt på tungen. Hovedproblemet er at den ikke er søt nok, den er skarp på tungen, men mangler den runde søtheten som bør ligge bak enhver god, skarp te. Om jeg skulle gi en terningkast? Esj, jeg gjør ikke sånt.
Den svarte teen til tehuset besto av svart te, kanel, kardemomme og litt mandler - den var god, men litt bitter, og dessuten går den i nesten motsatt felle av den bengalske teen - den blir for tam. Det er rett og slett for lite krydder, og heller ikke her var krydderne helt riktig balansert i forhold til hverandre - jeg savnet en mer utpreget kanelsmak, og kanskje mer eplebiter - i hvert fall savnet den både den søte grunntonen og den syrlige undertonen som bør prege en god julete. For all del, jeg foretrekker denne fremfor mye annet jeg har prøvd, men den perfekte julete er det likevel ikke.
I år har tebutikken forsøkt å gjøre alle til lags, og i en vakker, blå innpakning fant en den svarte teens grønne motsetning. Denne besto av tilnærmet de samme krydderiene, men fordelt i grønn te. Dette fungerte temmelig bra, og om en foretrekker teen grønn ville jeg anbefale denne. Avrundet, mild smak av grønne blader, mens krydderiene gir akkurat den riktige spissen som gjør den interessant. Ikke akkurat det jeg ville servere etter en tung julemiddag, men som tilbehør i juletiden er den super.
Tebutikkens siste alternativ var en pose med fruktte, og jeg er på ingen måte overbegeistret for fruktteer. Denne besto, ingen overraskelse, av eplebiter og litt krydder, og den var helt grei - ingen store smaksopplevelser, verken på godt eller vondt, men absolutt noe å servere helsefolk som vil erstatte klassisk bærte. Kanskje litt sur i lengden, dersom den ble trukket for lenge, men det gjelder omtrent alle epleteer, og den fungerte utmerket med litt søtningsmiddel i.
Årets definitive suksess faller på den siste, nemlig roibushteen. Denne ble funnet i min bestemors skuff, og jeg har følgelig ingen anelse hvor en får tak i mer. (Jeg ville forsøkt på "herskap og tjenere" i Bergen, de er flinke på roibush, og en kan jo alltids tipse tebutikken i Trondheim - de fikser mye bra te på bestilling.) Den inneholder rød busk, store, skallfrie mandelbiter, litt epleskall og ganske små kanelbiter, og det er stort sett det. Hvem det enn er som har laget denne i utgangspunktet,de fortjener skryt for å kjenne krydderets begrensning og ikke bare dens muligheter. Slik situasjonen er nå, kan en kanskje mikse den selv om en ikke får tak i den andre steder.
Så, hvorfor er denne teen så fantastisk?
for det første, den har alle smaker den skal ha. På en helt jevn og ganske mild basis av roibush finner vi en overtone av noe litt syrlig og mest godt - kanel - men en gjenkjenner ikke kanelsmaken helt med det samme. I tillegg kommer mandlene og gjør teen søtere enn vanlig roibushte, uten at det blir vammelt eller tamt, slik det ofte blir i svart te som forsøker det samme. I tillegg er den jo faktisk vel så sunn som noen andre alternativer, koffeinfri og god for fordøyelse som den er, og ikke minsst har den finest farge av alle. Teen blir dypt rød i koppen, og i likhet med all roibushte er den umulig å gjøre bitter. Det betyr også at det nesten er umulig å ha for mye krydder i, for bitterheten og skarpheten som krydder fører med seg, blir jevnet ut av roibushsmaken.
Og en kan drikke den når som helst. Denne ville passe perfekt etter et svært julemåltid, men den fungerer ypperlig som frokostte hver morgen også. Lenge leve allsidige teideer!
Akk, ja.
Thursday, November 15, 2007
svigermordrømmen
Det finnes et sted i verden en svigermor som lager aldeles fantastisk mat. Hun har sin egen urtehage, og hvert år tørker hun urtene sine og lager salt, te eller andre smarte ting av det. Her har hun skrevet smarte ting om urtene sine, og ettersom de fleste, dog ikke alle, omhandler te, poster jeg dem her. Hun er en fin dame, og vel verd å lese.
Monday, November 5, 2007
flytende middag
Det skulle være en kjent sak at jeg er tilhenger av å blande te. Som regel blander jeg te med stort hell, jeg bruker nesen og det jeg husker om spennende smaker og vips har en nye, spennende teer til alle formål.
Her om dagen blandet jeg imidlertid en te som ikke slo helt heldig ut. Jeg blandet en te med de vanlige basisingrediensene, deriblant vaniljete, mynte og earl Grey. Men ettersom vi nærmer oss julen og jeg er til tider i julestemning - i tillegg til å være oppspist av Bollywood - blandet jeg også i en del indisk Chaite - svart te med massevis av krydder i, og ettersom vi snakker tebutikkte betyr krydder hele kardemommefrø, kanelbiter, tørket ingefær og annet nam, skikkelig krydder med andre ord. Deretter ville jeg gjøre en spennende vri, tilsette enda mer julestemning, og jeg blandet i en del lapsang, den røykte, kinesiske teen som alltid får en til å tenke på peiskos. Jeg blandet også inn en miniliten del av Keemun, den fine, grønne teen jeg fikk av Sondre M. K. for noen uker siden, men akkurat denne ingrediensen tror jeg ikke var så veldig utslagsgivende - det var nok lapsang og chai som utgjorde forskjellen.
Jeg blandet alt med melk, selvsagt, jeg blandet til og med litt krydder i melken for å lage en vri på "te latte", som jeg hører skryt om alle steder. Deretter serverte jeg min venn Silje og vår felles venn Cathrine fra Bergen, skjenker meg selv en kopp og aner fred og ingen fare.
Frem til to minutter senere, da Silje konstanterer følgende faktum:
"Denne teen smaker pølse."
Naturlig nok satt denne konstanteringen meg litt ut av fatning, men etter noen smaksprøver måtte jeg gi henne rett. Særlig da hun, etter å ha gravd litt i bakhodet, kom på at det ikke bare smakte pølse, men nærmere bestemt røkt middagspølse.
Unødvendig å si at jeg måtte fikse litt på teen, og at akkurat denne julestemningen kommer jeg til å unngå i fremtiden. Men det er jo litt kjekt å være Willy Wonka i noen sekunder, om enn uvitende. Dessuten ble jeg spent - tror dere jeg med tiden kan lage alle matretter i flytende form? Te til alle formål, bokstavelig talt?
Her om dagen blandet jeg imidlertid en te som ikke slo helt heldig ut. Jeg blandet en te med de vanlige basisingrediensene, deriblant vaniljete, mynte og earl Grey. Men ettersom vi nærmer oss julen og jeg er til tider i julestemning - i tillegg til å være oppspist av Bollywood - blandet jeg også i en del indisk Chaite - svart te med massevis av krydder i, og ettersom vi snakker tebutikkte betyr krydder hele kardemommefrø, kanelbiter, tørket ingefær og annet nam, skikkelig krydder med andre ord. Deretter ville jeg gjøre en spennende vri, tilsette enda mer julestemning, og jeg blandet i en del lapsang, den røykte, kinesiske teen som alltid får en til å tenke på peiskos. Jeg blandet også inn en miniliten del av Keemun, den fine, grønne teen jeg fikk av Sondre M. K. for noen uker siden, men akkurat denne ingrediensen tror jeg ikke var så veldig utslagsgivende - det var nok lapsang og chai som utgjorde forskjellen.
Jeg blandet alt med melk, selvsagt, jeg blandet til og med litt krydder i melken for å lage en vri på "te latte", som jeg hører skryt om alle steder. Deretter serverte jeg min venn Silje og vår felles venn Cathrine fra Bergen, skjenker meg selv en kopp og aner fred og ingen fare.
Frem til to minutter senere, da Silje konstanterer følgende faktum:
"Denne teen smaker pølse."
Naturlig nok satt denne konstanteringen meg litt ut av fatning, men etter noen smaksprøver måtte jeg gi henne rett. Særlig da hun, etter å ha gravd litt i bakhodet, kom på at det ikke bare smakte pølse, men nærmere bestemt røkt middagspølse.
Unødvendig å si at jeg måtte fikse litt på teen, og at akkurat denne julestemningen kommer jeg til å unngå i fremtiden. Men det er jo litt kjekt å være Willy Wonka i noen sekunder, om enn uvitende. Dessuten ble jeg spent - tror dere jeg med tiden kan lage alle matretter i flytende form? Te til alle formål, bokstavelig talt?
Sunday, October 28, 2007
For the price of a cup of tea
Det har vært nevnt før, jeg elsker Belle&Sebastian. På omtrent alle felt er disse folkene perfekte, og skjønt denne melodien ikke er blant mine favoritter, er sangteksten fantastisk. Og bare så det er sagt, hos meg er teen gratis.
For the price of a cup of tea
You'd get a line of coke
For the price of a night with me
You'd be the village joke
For the price of a pint of milk
I'll tell you all I know
About the state of the world today
Sit down, enjoy the show
She had several hours to find a place to stay
Try the coffee shop, but somewhere on the way
She heard about a place, somewhere she could go
Walked a couple of blocks to her destination
For the price of a cup of tea
You'd get a seven inches
Soul black vinyl to stop your tears
You can use my stereo
You might be the village joke but
Don't listen to the gossip of the other folk
She just wants to be accepted in this place
There's something in her face
She will always seem exotic and aloof
If you want to know the truth
Her friend the stars dripping from the jewelled sky
When she was passing by
Would keep her calm
There was people that she knew, at least she thought she did
Be easy on the kid!
She took her winter coat from her plastic wrapper
Pushed back her fringe, see her birthmark
she can finally be the person she wanted to be
Subscribe to:
Posts (Atom)
