Tea and sympathy

Jeg ramlet over en Janis Ianlåt (nesten bokstavelig talt, jeg snublet i en cd), og det fikk meg til å utforske damen litt mer. Den fineste sangen på "Between the Lines"albumet hennes heter - ja, nettopp - te og sympati.

I don't want to ride
The milk train anymore
I'll go to bed at nine
And waken with the dawn
Have lunch at half passed noon
Dinner prompt at five
The comfort of a few old friends
Long passed their prime.

Pass the tea and sympathy
For the good ol' days long gone
Let's drink a toast to those who most
Believe in what they want
It's a long, long time 'til mornin'
Lays wasted on the dawn
I'll not write another line
For my true love is gone.

When the guest have done
I'll tidy up the room
I'll turn the covers down
And gazing at the moon
I'll pray to go quite mad
And live in long ago
Where you and I were once
So very long ago.

Pass the tea and sympathy
For the good ole'days long gone
Let's drink a toast
To those who most
Believe in what they want
It's a long, long time 'til morning
Lays wasted on the dawn
I'll not write another line
For my true love is gone.

When I have no dreams
To give you anymore
I'll lite a blazing fire
And wait within the door
And throw my life away
"I wonder why?", they all will say
Now I lay me down to sleep
Forever and a day.

Pass the tea and sympathy
For the good ol' days are dead
Let's drink a toast to those who best
surrvived the life they've led
It's a long, long time 'til mornin'
So build your fires high
Now I lay me down to sleep
Forever by your side.

ikke langt i fra heller

Jeg kunne skrevet stort og mangt, men jeg holder det kort.

Tetilbudet på ukjente overnattingssteder er bestandig spennende.

Vi bodde to netter på et vandrerhjem i Mariannelund,og den første morgenen spanderte vi på oss frokostservering. Frokosten var en interessant blanding av luksus (store mengder brie, perfekt romtemperert) og hverdag (kneipbrød, lite grøntfór.)
Tetilbudet var hverdagslig. Gule liptonposer, en og annen frukttepose og - under over alle undre - indian spice.

I fjor forsvant denne tetypen fra norske butikkhyller. Den ble erstattet av Twinings "Indian Chai", som ifølge alle andre var bedre på alle måter. Det skulle jo ikke være en overraskelse, ettersom Twinings faktisk generelt lager bedre te - bortsett fra at jeg aldri har vært enig i akkurat denne dommen. Hvor Indian Chai virkelig er god og sådär, utgjorde fremdeles Indian Spice den beste basisen for de mer krydrede versjonene av Ellinor Spesial, og den smakte bedre i ganen min også. Det var med savn jeg så hyllene tømmes for den, og det er med savn jeg kjøper den nye.
I kurven på det lille, svenske vandrerhjemmet eid av to hollendere, der fantes det altså noen gjenværende poser. Jeg spiste skiven min og trakk te, og deretter prøvesmakte jeg. Varme, litt sødme og en egen kryddersmak som fikk det til å gå kaldt og mykt nedover ryggen min.
Når folk lovpriste Indian Chai, var et av argumentene at den var søtere. Det er den nok. Nå var Indian Spice søtere enn jeg husket den, men fremdeles holdt den en liten spiss, en liten tungekrøll. Etter litt refleksjon over emnet, har jeg kommet frem til at den hemmelige forskjellen mellom de to typene ligger i krydderbasisen. Indian Chai er søt, fordi den bruker overvettes mye kanel, en utmerket kryddersmak i teen. Men Indian Spice bruker et annen basiskrydder, og avslører det selv på boksen - den lille snerten som alltid gir meg gåsehud er rett og slett kardemomme. Kardemommesmaken gjorde den perfekt til søtt bakverk, til teblandinger med vanilje i, til morgente. Jeg satt der og nøt hver slurk, og på vei ut rappet jeg til meg en ekstra pose - til fremtidig lykke. Det var ikke helt som å drikke walisisk solskinn, men det var ikke langt ifra heller.

sitron, appelsin og solskinn

Over hele den sørlige delen av landet har tropevarmen ligget duvende. De fleste har klaget på varmen, jeg har nytt livet i lange og dype drag. I min himmel er det tredve varmegrader hver eneste dag.

Min bror har gjort seg umake med å lage iste, og skjønt han bryter alle regler for hvordan lage god iste har den ikke blitt så ille. Han har brukt god, hvit te med fruktbiter, sitron og masse sukker i, og selv jeg innrømmer at det ble et vellykket resultat.
Ikke så vellykket at jeg ikke ville lage bedre te selv, naturligvis. Så hva har jeg funnet på i år?
I fjor gikk altså sommermånedene med til å hylle en avdød helt, med lakrisrot, sitrongress og honning. I år glemte jeg å handle inn spennende tetyper til isteen, så jeg tok hva som fantes i kjøleskapet vårt. Resultatet ble en spennende miks:

Oppkuttet appelsinskall
fire tskjeer med hvit te
en tskje nellik
to sitronskiver
en liter kokende vann

Jeg lot det kjøle seg ned i solen (romtemperatur nå som solen er gått sin vei). Når teen nærmet seg romtemperatur, brøt jeg selv alle regler og plasserte drikken i kjøleskapet, for jeg gadd ikke lage isbiter på skikkelig vis. Det gjorde ingenting, for teen ble veldig, veldig god. Rund, søt og litt syrlig, uten det minste anstrøk av bitterhet.

Vær observant når du søter teen, for den kan lett bli litt vammel i smaken hvis den blir for søt. I så fall kan du balansere det hele med mer appelsinskall og en sitronskive til. Kos deg!

koffeinfritt er bra

I posten kom det en svær, hvit og polstret konvolutt som luktet godt. Da jeg åpnet, falt det ut to ting som en litteraturstudent har god bruk for: to bøker, deriblant Gunnlaug Ormstunge (hurra!) og en pakke med 40 teposer.



Hva betyr så dette, sånn utover at jeg fikk en forsinket bursdagsgave som jeg ble veldig, veldig glad for?
Jo, dette betyr at jeg kan lage koffeinfri Ellinor Spesial.

Jeg har nemlig eksperimentert litt omkring roibushvarianter allerede, ved for eksempel å erstatte den svarte karamellteen med rooiboskaramellte. Den smaker nesten likt (og ingen av mine gjester har kommentert forskjellen) men den er altså bedre for så mangt, det være seg fordøyelsen eller nattesøvnen. Rooibos karamell får dessuten preg av den dype undersmaken til roibush, som jo er nettopp sånt jeg jakter på i teeksperimentene mine. Det er rett og slett ganske kjekt å teste ut rødbuskte, for som kjent, den blir ikke bitter hva du enn gjør. Twinings,som jeg vanligvis benytter meg av, har en tendens til å bli bitter bare en snubler litt i trekkingen. Jeg er derfor spent på hvordan det gjør seg med bergamott og dyp, sørafrikansk rød busk - kanskje denne tetypen vil forenkle arbeidet?

Den nye tepakken min er fremdeles uåpnet, sånn helt til i kveld tenker jeg, og en oppdatering følger.

grønn brann og hvordan slukke den

For det første, det er høysesong for gratis te.

Jeg har ellers vært på leting etter andre former for gratis te, og jeg har bestemt meg for å trekke frem brennenesler.



Brennesler er nemlig veldig fine planter. Det er så mye jern i dem at de burde vært rustrøde i regnet, i stedet er de skinnende grønnebrune og fulle av pigger. Piggene kan en fint unngå, dersom en tar på seg en plastpose eller plasthansker når en plukker dem. Egentlig burde en ha plukket neslene for noen uker siden, for de er best om en plukker dem små og unge. Nå er de fleste blitt ganske store, men en kan fremdeles finne små spirer dersom en leter litt. Brennesler og bringebærbusker trives i den samme jorden, så se etter bringebærbuskene!

I hvert fall. En kan plukke bladene, renske dem (til te fungerer blader best. Til suppe fungerer alt, med unntak av roten.) Følg Lenes oppskrift på hvordan tørke urter.

en oppdatering

Beklager tausheten min. Jo lengre siden siste innlegg, jo hardere blir det. Dette blir derfor først og fremst en tekst for å bryte monotonien.

Jeg har drukket en masse Sencha Bringebærte siden sist. Jeg har oppdaget en roibushte med honningsmak, og hvis en blander den med chilite og lar den trekke i nærmere ti minutter, blir smaken nærmest himmelsk. Jeg har oppdaget at alle burde gå til anskaffelse av en pose med hel kardemomme. Dette får en tak i til kanskje tyve kroner på de fleste innvandrersjapper. Bland nesten hvilken som helst te, det være seg bærte, svart te eller grønn te, med omtrent fire kardemommekapsler, og en har en spennende ettersmak. Dette motvirker saftfølelsen til bærteen, bitterheten ved svart te og ensformigheten ved kjedelig, grønn te. Etter noen minutter i vann blåser kardemommekapslene seg opp og blir rare, men størrelsen gjør det lett å plukke dem ut. I det hele tatt, kardemomme anbefales.
Jeg har oppdaget enda en grunn til å kjøpe alternativ Jogite - visste du at det er små, individuelle lovord og spirituelle oppfordringer på hver eneste pose? En blir jo enda mer nysgjerrig av sånt.
Videre har jeg vært på tebesøk og fått vite at jeg nok må en tur til Kina. Der får en nemlig tak i håndrullet sjasminte i enorme mengder, og en kan kjøpe tekanner som er magiske. Jeg har ikke bilde, men en kan kjøpe tekanner som skifter farge når en heller varmt vann i - hvor fantastisk er ikke det? Jeg skal prøve å skaffe bilde.

tyggis med kirsebærsmak, altså

Min trofaste leser Virrvarr, som dessuten har venner med japanopphold i bagasjerommet, opplyser meg om at sakura betyr japansk kirsebær, og det kan nok stemme. Nå skal det sies at teen smaker forbløffende lite kirsebær, men det er ikke underlig - når prøvde du sist en mangote som faktisk smakte mango?

Kirsebær, altså. Og jeg har fått i oppdrag å skaffe Matcha, også japansk te, men knust og til å røre ut i varmt vann. Jeg begynner letingen.

tyggegummi og sånt

Beklager stillheten de siste par ukene.

Jeg fikk en tepakke av min kusine Tora i sommer, og først nå i vintermånedene har jeg virkelig prøvd den ut. Den er pakket i pose av gråpapir, og utenpå har noen skrevet med kulepenn "sencha sacura". Opprinnelig er vel dette en japansk te, skjønt denne nok er kjøpt i Polen. Skal en tro tesidene omkring betyr "sencha" ganske enkelt "vanlig" på japansk, og kvaliteten skal visst nok variere etter pris. Betydningen av Sakura har jeg enda ikke klart å skrape meg frem til, jeg går ut i fra at i dèt øyeblikk jeg knekker den gåten vet jeg også hvilken te jeg drikker. Jeg lover derfor å komme med en oppdatering, men inntil videre kan jeg informere om at hovedårsaken til at jeg fikk denne teen var den noe spesielle lukten; den lukter tyggegummi. Type barnemerke, ubestemmelig fruktsmak. (Min kusine elsker sånt.)

I hvert fall gjorde den det i begynnelsen, jeg mener lukten avtar litt etter hvert. Tilbake står en veldig mild og velbalansert, søt grønn te med diverse blomsterblader i, fantastisk god.

Ros, te og tang

Åh, te gjør verden til et bedre sted å være i. Særlig når noen, i dette tilfellet Virrvarret Ida Sofie, gir ros og tilbakemelding på ens egen teblogg, og sender nye, fine folk på besøk. En blir inspirert til å leke mer med te og tang, og det minner meg på at jeg skal prøve å skaffe tangte, en form for kinesisk te brygget på tørket tang. Kineserne er kreative krek når det gjelder te.

Rødt! Det er Rødt!

Med tilgang til min bestemors store utvalg av sørafrikansk roibushte blir det lett til at en eksperimenterer med nettopp den røde teen. Og dere kjenner meg, når jeg skal eksperimentere betyr det at jeg skal leke miksedronning, jeg skal trikse og fikse til jeg får en ny teblanding ingen har hørt om før, og som er god.

Javisst, og jeg skulle ta utgangspunkt i rooibos denne gang. For dem som ikke vet hva roibush er fra før, kan jeg informere om at det er en form for rød busk som vokser særlig i Sør Afrika, har en fantastisk nydelig rødfarge og er i motsetning til alle andre røde teer jeg kjenner til, mild og rund på smak, uten antydning til syre. Den er på mange måter arabernes hibiskuste og nordeuroperernes kamillete, vi snakker altså om en helsebringende tetype med masse antioksidanter og uten koffein, en te som i tillegg etter sigende er svært bra for fordøyelsen. Jeg skjønner godt alle dem som har erklært roibushteen for den beste i verden.

I romjulen fikk jeg tid til å smake skikkelig på denne teen, og fundere litt over den. Mine funderinger startet egentlig før jul,da jeg ble invitert inn på et spontantebesøk hos en ung mann jeg liker svært godt, (og som i følge ryktene egentlig er kaffedrikker - han drikker te med meg.)Dersom jeg skal dømme hans tevalg de siste gangene jeg har delt en kopp med ham, har han sansen for fruktte. Han drikker Lipton blue fruits, en av de få vellykkede liptonteene, som for meg er forbundet med å være yngste frø på mitt første bøllekurs, og på min anbefaling prøvde han ut min spesialmiks av bringebær og nype, en tekopp han påsto var god. Det kan jo hende den unge mannen, som virkelig er en usedvanlig sympatisk fyr, rett og slett påsto den var god for å glede meg, i så fall vil han muligens angre på det i ettertid. Nå i romjulen, i forbindelse med ham, i forbindelse med bestemors store mengder roibush og litt i forbindelse med det faktum at jeg har lite alternative frukttetyper, har jeg besluttet å leke Willy Wonka igjen.

Nuvel, let's cut the crap. Det slo meg nemlig at en blanding av roibush, nype og bringebær kanskje kunne fungere godt sammen, og gjett om jeg fikk rett! Jeg blandet like mengder nypeblanding og ren roibush, omtrent en toppet teskje av hver til en liter vann. Jeg puttet teblandingen i to tesiler, lot det trekke i omtrent fire minutter under lokk og fjernet dem igjen. Vanligvis når en trekker roibushte kan en trekke den så lenge en måtte ønske, smaken blir bare fyldigere jo lengre bladene ligger i vannet, men når den er blandet med nyper og bringebær kan den lett bli sur. Ren nypeblanding er best med søtningsmiddel, men når denne blandingen oppnår en slags dobbeltsidighet som gjør at den fungerer fint alene. Roibushsmaken skaper en solid bakgrunn som fyller hele munnen din. Deretter slår anslaget av nypene inn- en syrlig smak får tungen din til å krølle seg litt, men uten at du griner på nesen. Og til sist bringebærene, også litt sure, men med en viss sødme, særlig blandet med roibushen, som hele tiden ligger der som et underlag. Tro meg, dette var en fin blanding, jeg og mitt tebesøk tømte to kanner i rask rekkefølge, og det er gått opp for meg at jeg nok skal gjøre et tappert forsøk på å utkonkurrere min bestemors rødbusklager.